Etter en kort pause blir vi alle kalt inn en og en til samtale med kirurgen, tydeligvis alfabetisk, så jeg fikk gå inn først. Blodtrykksmåling, midjemål og vekt. Kjente meg lettet over å ikke ha løyet på vekta, den er 94 kg (badevekta sa 95 kg på tirsdag). Midjemålet ble målt til 108 cm – fy faen, det er verre enn jeg trodde og langt over anbefalt mål på 80 cm. Høyden har ikke endret seg noe.. Blodtrykket derimot målte han til 130/85, så lavt har det ikke vært på over 2 år. Vi ble fort enige om at operasjon er en klok beslutning og bypass er det beste i det lange løp. Når jeg først skal bruke så mye penger og har så mange følgesykdommer!

For den som har bestemt seg for å ta operasjon er siste post på programmet en samtale med koordinatoren. Fikk en god samtale med henne og operasjonsdato onsdag 22. februar!!!!!! Hun kunne svare meg på ett par spørsmål som hadde dukket opp underveis:

Psykisk reaksjon pga vektnedgang, hva er greia? Hun sier det mest vanlige er at folk ikke kjenner den personen de ser i speilet og at det er mest vanlig hos de som her vært overvektig som barn, som egentlig aldri har vært en normalvektig person. For meg som har vært normalvektig og har et bilde i hode om hvordan det var er det lite sannsynlig at jeg reagerer negativt.

Overflødig hud mm, kan det unngås? Aktivitet hjelper, holdintruser sies å kunne hjelpe på magen, puppene vil nok bli litt slamsne uansett, men for meg, som har en fantastisk hud for å være straks 50 år (hennes ord, ikke mine) og med en ikke alt for dramatisk bmi, mener hun at det er store muligheter for at dette ikke blir et problem i det hele tatt. Faktisk tror hun at 6 mnd fra operasjonen er jeg veldig, veldig nærme målet mitt.

Kjenner forventningene steg lynraskt rett til himmels og akkurat i dag driter jeg en lang marsj i om hun pynter på sannheten aldri så mye!

Mulig blåøyd og naiv, men veldig fornøyd med dagen
Ildre

Etter skjemautfylling er det fritt fram for å drikke og forskyne seg med knekkebrød mens vi venter på å blir kalt inn til samtale med anestesilegen. Han spør litt om eventuelle tidligere reaksjoner på narkose (ingen), smertestillende (blir veldig kvalm av Morfin) eller antibiotika (nope). Han forteller også litt om hvordan selve operasjonene foregår. De skjer med pasienten stående, så vi spennes fast på operasjonsbordet i spread eagle! Kjenner at jeg kunne klart meg uten den informasjonen, men siden det skjer før narkosen er det kanskje greit å vite om på forhånd

Mens vi venter dukker det opp andre folk som tydeligvis kommer til kontroll; det er lett å se hvem som er operert og hvem som er ledsager..de opererte har uten unntak en drikkeflaske i hånda.Har jo lest at væskeinntak er en utfordring etter operasjon, så drikkeflaska kan fort bli din faste ledsager. Fikk oss en kort prat med en dame som var der sammen med mannen sin. Han var operert 3 dager før, og i kjempeform i følge henne. Når de gikk derifra dro han trillekoferten og bar veska til fruen, så jeg tror faktisk hun hadde rett!

Fellesinformasjon starter med en av kirurgene, som forteller om selve inngrepene og fordeler og ulemper med begge. Han heller tydelig mot bypass som beste alternativ, beste langtidsprognose og dermed best valuta for pengene. Kjenner jeg blir litt usikker, hadde jo egentlig bestemt meg helt sikkert for å ta sleeve operasjonen!

Ernæringsdama snakker litt om kosthold etter operasjonen. Det viktigste jeg sitter igjen med er hvilke faktorer som gjør at noen mislykkes i permanent vektnedgang: det som sitter mellom ørene og drikke til maten. Drikke gjør at vi spiser mer og blir fortere sulten – nå skal jeg starte å trene på å ikke drikke til maten, med en gang

Til sist snakker koordinator om operasjonsdagen og dagene etterpå, samt oppfølging i årene som kommer. Hun sier at alle føler seg hel bånn når de våkner opp, men etter en natts søvn vil alt være mye bedre (hvis ikke noe er alvorlig galt!) og du skal spise ditt første måltid med suppe!

Møtte opp 0830, fastende. Rart hvor desperat tørst jeg er i dag når jeg vanligvis ikke drikker før langt utpå dagen! Smågodtet, sjokoladen og potetgullet fra i går kveld kan kanskje ha noe med saken å gjøre.

Det hele starter med en hyggelig mann i resepsjonen som krysser meg av på lista, tar vare på kofferten min og sender meg bort i gangen for å ta blodprøver. 5 (eller var det 6?!) rør med blod forskyner de seg med. Tok bilde av rekvisisjonen for å huske alt som skal undersøkes. Halvparten av det vet jeg ikke engang hva er eller hva det betyr å ha lave eller høye verdier. Vitaminene og mineralene er greie å forstå, men hva står foreksempel ASAT og ALAT for?

Ikke alt jeg henger med på hva er av disse forkortelsene, men ikke rart de trengte noen reagensrør med blod!

Det hele er raskt unnagjort og før det har gått 15 minutter er jeg på vei opp i 4. etasje, hvor resten av dagens program skal foregå. Der sitter det 2 jenter som jeg antar skal på det samme som meg. De har vært lure og tatt med seg matpakke, jeg må nok pent vente på de forespeilede knekkebrødene. Det vil si, først vil jeg ha vann!

Det viser seg at vi sitter på feil venterom, men det ordner seg fort og uten sure miner. Første skjema blir utdelt, navn adresse og sykdomshistorie..det blir nok ikke det siste skjemaet vi skal igjennom. I dag er vi 8 personer som kommer til evaluering og informasjon. Noen har allerede bestemt seg, akkurat som meg, mens andre er litt i tenkeboksen ennå.

Patetisk, skikkelig patetisk! Det er kvelden før evalueringsdagen. Jeg sitter og leser info om kosthold og slankeoperasjon – og stapper kroppen full av sjokolade og potetgull!

Jeg er spent på hva morgendagen bringer og hvilke råd jeg vil få. Håper legen er enig i at sleeve-operasjon er det riktige for meg. Det virker ikke som et fullt så dramatisk inngrep og jeg liker heller ikke tanken på at deler av utkoblet tarm og magesekk skal ligge å «slenge» inne i kroppen min. Så er det mindre risiko for vitamin- og mineralmangel etterpå og kanskje mindre behov for å ta piller resten av livet.

Det er snart midnatt så jeg pakker bort smågodt og potetgull, drikker ei flaske med vann og gjør meg klar til å faste og sove. Vannet må jeg sikkert opp for å tisse ut igjen klokka 4 i morgen tidlig!

Flau Ildre sier god natt

Greide endelig å manne meg opp til å fortelle om avgjørelsen til mannen min i dag. Aner ikke hvorfor jeg grudde meg til det! «You know I’ll support you in everything you decide do, baby» er reaksjonen hans. Sukk, hvor heldig har jeg egentlig vært som har en slik mann. Ingen kommentarer som er dette egentlig nødvendig, kan du ikke bare spise mindre og trimme mer..? Men ett krav har han; når operasjonen skal skje vil han være med til Oslo, basta! Spørsmålet jeg ikke kunne svare på; når? Hvor raskt? Det må jeg sjekke opp!

Ingen andre får vite noe ennå, ikke før jeg har vært på evaluering og blitt godkjent for operasjon. Vel, det vil si, også min aller beste venn får vite det, men det teller ikke, hun forteller det ikke til noen likevel.

Verdens heldigste kvinne sier på gjensyn!
Ildre

2 lange ventedager seinere ringer endelig Aleris tilbake. Hyggelig dame; Kine tror jeg hun heter, stiller meg mange spørsmål om vekthistorie og matvaner – og ikke minst snacksvaner.

Prøver å svare så ærlig som mulig på spørsmål som:

• Hvor lenge har du vært overvektig? Halve livet. Jeg blir straks 50 År og i 25 av dem har jeg jojo-slanket meg til en stadig høyere vekt
• Har jeg prøvd å slanke meg på egen hånd? Ja, som sagt. Senest for ett drøyt år siden. Alt vekttap pluss litt ekstra har kommet tilbake.
• Er det flere i nærmeste familie som sliter med overvekt? Nei, kan ikke si det.
• Har du noen følgesykdommer relatert til overvekt? Ja. Snorking/søvnapnè, høyt blodtrykk, stressinkontinens (den hadde jeg ikke tenkt på som relatert engang), forværret astma, hovne bein, refluks..and the list goes on and on..
• Spiser du når du er sulten eller fordi du har lyst til å spise? Oj, det var et vanskelig spørsmål. Jeg spiser når jeg er sulten, men det skjer ikke så ofte. Hvis jeg bare spiser når jeg er sulten blir det 1-2 store måltider per dag. Men jeg liker å spise. Mat er kos og det kan brukes til feiring, til trøst, til markering av alle ting i livet.

 Vi setter opp en avtale om evalueringsdag 25.1 i Oslo.

Hva som skjedde der kommer snart!
Ildre

Det er første januar. Et nytt år har startet og media og hodet flommer over av nyttårsforsetter og jeg innser at jeg må ta tak i helsa mi. At jeg er overvektig er ikke en ny innrømmelse, men å innse at jeg trenger hjelp er noe nytt for meg. Nå må jeg få hjelp til å gå ned i vekt slik at all energien i resten av livet kan konsentreres om å holde vekta – jeg tror svaret er en slankeoperasjon!

Så jeg gjør det! Jeg tar kontakt med Aleris Overvektklinikk! Ikke mere stjålne titt på hjemmesiden deres. Ikke mere tanker om hvis, dersom, såfremt. Det er bare en måte å finne ut om jeg er aktuell for en fedmeoperasjon – jeg må ta kontakt!

Får mail fra Aleris neste dag. Bare en generell mail med opplysninger om gangen i det og prisene, ingen oppfølging utover det, så jeg ringer dem med en gang – før jeg mister motet. Nå er det bare å vente på tilbakemelding og en kartleggingssamtale. Kjente jeg blir litt skuffet over at det ikke skjedde med en gang, men det er vel av erfaring de lar folk få god tid til å tenke seg om.

Et bittelite, men samtidig stort steg. Nå begynner snøballen og rulle!
Ildre

Normalt kosthold, hva er nå det. Jeg gikk ikke tilbake til gamle synder, men utvidet bare måltidsstørrelsen og matvarevalget litt.

Vi reiste på 2 uker ferie i Amerika uten vektøkning! Mye god mat og besøk hos slektninger som vartet opp, ikke minst på Thanksgiving! Tok hensyn til mengdene, men ellers spiste jeg alt de andre gjorde. Superfornøyd når jeg sto på vekta hjemme og konstanterte samme resultat som før jeg dro. Yey!

I januar gikk jeg bananas på salget, shoppet klær for den store gullmedaljen. Måtte hente nye størrelser fra stativet gang på gang, hadde gått ned 1 og 2 størrelser siden sist jeg handlet, jubelen ville ingen ende ta.

Så ble det vår og vekta krøyp litt opp, ikke mer enn 2 kg, men kjente jeg ble litt bekymret, selv om det var ingen krise ennå; klærne jeg kjøpte i januar passet fortsatt. Det hadde jo tross alt vært feiret 4 store dager og ett bryllup i familien. Dessuten hadde jeg siden isen og snøen forsvant gått mange lange turer med hundene, det var sikkert bare muskler.. Det dumme var at all gåingen på hardt underlag trigget en gammel vridningsskade i kneet, til slutt ble det så ille at jeg hinket rundt og kunne ikke gå ned en trapp uten å henge i gelenderet. Fikk hastetime hos kirurgisk ortoped – i november!

I Juli helte skjebnen olje på balansestanga mi og alt gikk til helvete. Jeg brakk arma og motivasjonen for balansert kosthold gikk i kjelleren. Måtte faktisk gå på jobb i sykmeldingsperioden for ikke å tilbringe hele dagen på sofaen med en stor pose smågodt og potetgull. Det var høyre arm som brakk, og jeg er høyrehendt, men heldigvis er jeg ikke konservativt høyrehendt, så noe fornuftig arbeid fikk jeg da gjort. Lage mat derimot, det viste seg umulig. Skjære salat? Glem det. Lage smoothie? Hvem skal dele opp frukta liksom, og skru av knivene på Magic Bullet’en? Det suger seg så inni helvete fast!  Bare det å skjære ei brødskive viste seg umulig på 4 uker.

Skammet meg over å bruke armbruddet som unnskyldning for å slippe taket, men det var så lett! Jeg syntes synd på meg selv og trøstespiste salt, fett og karbohydrater i store mengder. Kiloene raser på i et tempo jeg knapt viste var mulig. På 6 uker var 8 kg på plass og vekta viste på nytt 93 kg!

Noe måtte gjøres! Og hva jeg gjorde kommer i neste post.
Ildre