Etter en kort pause blir vi alle kalt inn en og en til samtale med kirurgen, tydeligvis alfabetisk, så jeg fikk gå inn først. Blodtrykksmåling, midjemål og vekt. Kjente meg lettet over å ikke ha løyet på vekta, den er 94 kg (badevekta sa 95 kg på tirsdag). Midjemålet ble målt til 108 cm – fy faen, det er verre enn jeg trodde og langt over anbefalt mål på 80 cm. Høyden har ikke endret seg noe.. Blodtrykket derimot målte han til 130/85, så lavt har det ikke vært på over 2 år. Vi ble fort enige om at operasjon er en klok beslutning og bypass er det beste i det lange løp. Når jeg først skal bruke så mye penger og har så mange følgesykdommer!

For den som har bestemt seg for å ta operasjon er siste post på programmet en samtale med koordinatoren. Fikk en god samtale med henne og operasjonsdato onsdag 22. februar!!!!!! Hun kunne svare meg på ett par spørsmål som hadde dukket opp underveis:

Psykisk reaksjon pga vektnedgang, hva er greia? Hun sier det mest vanlige er at folk ikke kjenner den personen de ser i speilet og at det er mest vanlig hos de som her vært overvektig som barn, som egentlig aldri har vært en normalvektig person. For meg som har vært normalvektig og har et bilde i hode om hvordan det var er det lite sannsynlig at jeg reagerer negativt.

Overflødig hud mm, kan det unngås? Aktivitet hjelper, holdintruser sies å kunne hjelpe på magen, puppene vil nok bli litt slamsne uansett, men for meg, som har en fantastisk hud for å være straks 50 år (hennes ord, ikke mine) og med en ikke alt for dramatisk bmi, mener hun at det er store muligheter for at dette ikke blir et problem i det hele tatt. Faktisk tror hun at 6 mnd fra operasjonen er jeg veldig, veldig nærme målet mitt.

Kjenner forventningene steg lynraskt rett til himmels og akkurat i dag driter jeg en lang marsj i om hun pynter på sannheten aldri så mye!

Mulig blåøyd og naiv, men veldig fornøyd med dagen
Ildre