Snakk om å ha satt livet på vent! Det virker så uendelig lenge til den 22., samtidig som det er bare et kort øyeblikk til vi setter oss på flyet og drar sørover. Det er en del ting som må ordnes før det, men det meste har falt på plass. Hundene har fått plass på kennel (midt i vinterferieuka, på kort varsel!) Til hestene har jeg fått ordnet noen til å komme å fôre. Katta regner jeg med familien hjelper oss med.

Når jeg nevner familien; å fortelle dem gikk over all forventning. Ingen mange surmaga kommentarer, bare litt bekymring. Spennet går fra min fars reaksjon: «Dette er en dramatisk beslutning, men jeg kan høre at du har tenkt nøye igjennom dette og har satt deg grundig inn i konsekvensene. Jeg støtter deg fullt og helt i din avgjørelse», til min 15-årige sønns: «Ok»