Tar farvel med kosematen, spiser mengder av av alt jeg tror kan bli et problem å spise i mitt nye liv. Sjokolade, smågodt, potetgull, ostepop, pringles, marsipan, honnikorn, cheesetortilas (som jeg aldri har likt før), lakris, mer sjokolade, kjeks…

Spiser og spiser og leser alt jeg kommer over om slankeoperasjoner og mat. Kjenner på følelsen av å bli oppriktig lei meg med tanken på å kanskje aldri kunne spise smågodt og potetgull igjen – er et liv uten Lays verdt å leve? Det er så patetisk at det er til å grine av!

Må minne meg selv på HVORFOR jeg vil ta dette valget, hva er de gode og motiverende grunnene?

• Bedre helse selvfølgelig. Bare det å kanskje slippe å bruke CPAP-maskinen hver natt er nok til å dra hånda opp av godteposen . Den er forøvrig verdens minst sexy soveromstilbehør!
• Mer aktivt liv. Med hunder og hester mangler det ikke på muligheter, evnen har imidlertid vært manglende i mange år.
• Klær som ikke er stramme med mindre jeg vil de skal være det. Tenk å kanskje kunne kjøpe en ytterjakke med «damefasong» i stedet for «eplefasong»
• Sko. Nei, la meg være ærlig, jeg mener SKO! Som motivasjon kommer nok denne øverst på lista. Jeg vil så inderlig gjerne kunne bruke skosamlinga mi igjen. Pumps med stiletthæler, remsandaler, støvletter med høyt skaft..mm, joda, jeg tar det riktige valget