Superfornøyd med ukas vekttap: 1,5 kg!
Nesten ingen endring å se på målebandet, men det lever jeg med denne uka. Rart at den halve ekstra kiloen skal gjøre sånt utslag på hvordan jeg føler at dette går
Måned mars 2017
5 uker – ingen veiedag
Det er onsdag og veiedag, men jeg sitter på et hotell på Gardermoen og fikk ikke plass til badevekta i kofferten. Veiedag får bli i morgen! Har tatt selfien, men jeg greier ærlig talt ikke se noe forskjell i ansiktet ennå.
Siden sist har jeg testet litt nye grenser. I helga var jeg på skole jubileum. Pub på fredagskvelden. Selvfølgelig drakk jeg ikke noe alkohol, holdt meg til isvann. og bestilte minitapas for mat. Spiste spekeskinka og litt skorpe fra brødet dyppet i aeoli (den var det mulig å tygge godt) Det gikk glimrende, men fikk mange kommentarer på at maten var urørt. Syntes det var like greit å oppdatere alle ved bordet om operasjonen, så slapp jeg mere kommentarer om det.
Lørdag fikk jeg sjekket hvor utholdende jeg er. 14 timer med sightsing, omvisning, lunsj, shopping og middag. Rakk bare en minipause før middag, men synes jeg holdt fint ut likevel. Kanskje jeg begynner å få et mer normalt energinivå nå? Middagen spiste vi på To Rom og Kjøkken. De tok min forespørsel om halve porsjoner på strak arm. Må innrømme at det føltes mye bedre å spise opp nesten all maten på tallerkenen i stedet for å bare pirke i maten! Takk og pris at magen godtar rent kjøtt uten å mukke! Det gjør det mye enklere å spise på restaurant og å holde protein inntaket opp på riktig nivå.
Fant meg ett par nye ting å spise på farten;
- Tine Go Morgen Zero med nøtter – litt lite protein, men duger i en krise når jeg er ute og reiser
- Proteinbar sjokolade/bringebær – 20 g protein i en liten bar. Smaker godt gjør den også!
Lørdag bestemte jeg meg også for å gå ut «offentlig» på Facebook. Det er sikkert like godt å gjøre det før ryktet begynner å gå pga av raskt vekttap. Før jeg vet ordet av det ville jeg sikkert vært på gravens rand med en eller annen alvorlig sykdom; det er utrolig hva folkesnakk kan få ut av de minste endringer. Nåvel, noe snakk blir det sikkert likevel, men det må en vel sikkert regne med.
Ildre
4 uker
4 uker har det gått siden operasjonen. 4 uker! Det er ubegripelig hvor fort tiden har gått siden jeg tuslet inn på operasjonssalen på Frogner i Oslo. 28 dager med minimage og jeg har nesten ikke vært sulten i løpet av denne tiden. Bare når jeg hopper over et av dagens 6 måltid kan jeg kjenne noe som ligner sult.
Rutinen med 6 måltider per dag begynner så smått å sitte. Spiser kl 7 – 10 – 13 – 16 – 19 – 22. Har innsett at noe frokostmenneske blir jeg aldri, så det går i smoothie på morgenen. Det passer fint når jeg skal ta vitaminer mm også. Det samme skjer på kvelden, tenker det er greit å spe på med litt ekstra væske i maten sånn før jeg går til sengs. Til de andre måltidene går det i knekkebrød med pålegg , middagsrester og middag kl 19. I mellom får jeg i meg isvann og saft, gjerne 3 ganger 0,5 liter. Denne rutinen fungerer bra – så lenge jeg ikke er på jobb! Har prøvd meg noen dager med full dag, da blir det bare tull. Glemmer å drikke, tenker ikke på å ta med meg mat. Blæh, her må jeg legge inn litt innsats for å få ting på plass!
Men hurra, jeg har gått ned 1 kg denne uka også – det må da være bra for hud og hode at det ikke går fortere! Det betyr forresten at siden 27. januar har jeg tatt av 10 kg. Det er 10,5 % av kroppsvekten jeg hadde i utgangspunktet, 33 % av overvekten og 26 % av det jeg har satt meg som sluttmål. Wow, når jeg ser sånn på det blir jeg faktisk veldig fornøyd med resultatet så langt. Og jeg merker det på kroppen. Skoene har blitt mer romslige, anklene mindre hoven, BH’en er snart for stor (har mistet 6 cm og strammet inn fra ytterst til innerst på hektene), ringene snurrer godt rundt på fingeren og pusten er allerede merkbart bedre. Kneet er fortsatt ikke enig i at 1 times tur med hundene er ideelt, men det kan jo bare bli bedre.
Optimistisk i kveld!
Ildre
Veiedag
1 kg ned siden forrige uke!
Prøver hardt å ikke tenke: bare 1 kg!? Men jeg lykkes ikke spesielt godt meg det. Den fornuftige og rasjonelle delen av hjernen sier (nei, roper) at dette er bra! Dette er fornuftig! Dette gir kroppen tid til å henge med i svingene og huden mulighet til å trekke seg sammen! Og jo da, alle disse argumentene henger selvfølgelig på greip, og når jeg ser på matinntaket (ca 1000 kcal) kontra antatt behov for å vedlikeholde dagens vekt (ca 2000 kcal) går jo regnestykket fint opp med et vekttap på 1 kg.
Sukk, hadde det ikke vært for den irrasjonelle, utålmodige delen av hjernen som sier jeg vil «rase» ned i vekt!
Mot normalt
Dumpet opp i en diskusjon på Facebook forrige dagen – lever en slankeoperert et normalt liv?
Det startet en liten tankeprosess oppe i hodet mitt; Slankeopererte snakker om å leve et normalt liv, men er det normalt å være slankeoperert? Ok, jeg medgir at det er blitt mer vanlig, men er det fortatt normalt?
Etter operasjonen må jeg være forsiktig med hva jeg spiser, ikke bare for at jeg ikke skal legge på meg igjen, men også fordi det kan være matvarer jeg ikke tåler. Sukker og fett er det vanligst som gir besvær med fordøyelsen i form av kraftige og ubehagelige reaksjoner. Ikke at det er dumt å redusere inntaket av sukker og fett for noen og en hver, men her snakker jeg om veldig redusert inntak. Mange er heldige og kan spise alt, men alle vil være nødt til å redusere på mengden og det fører til, vitamin- og mineralmangel!
Ok, å ta vitamintilskudd er kanskje ikke så unormalt, det er mange som må det av forskjellige årsaker, men en hel neve av dem? Jeg behøvde ikke tilskudd før operasjonen, så det er litt av en overgang med 10-11 tabletter pr dag!
Og ikke minst har vi fokuset på mat. Det er nå en gang slik at for mange (de fleste?) har et heller usunt forhold til mat ført til overvekten, som igjen førte til slankeoperasjon. Etter operasjonen blir ikke fokuset noe mindre. Hva kan jeg spise? Hva tåler jeg – i dag? Har jeg drukket nok i dag? Er det nok protein i dette måltidet? Hvor mye karbohydrat, dvs sukker? Hvor mye fett? Når spiste jeg sist? Når skal jeg spise igjen? Kan jeg drikke nå? Spiser jeg sakte nok? Jeg blir hele tiden eksponert for mat som jeg må ta stilling til om jeg kan spise eller ikke. Før visste jeg utmerket godt hva som var bra for meg og hva som ikke var det, må jo ha levd med hodet i sanda hvis jeg ikke hadde fått med meg alle kostholdsråd som har kommet frem med åra, men selv om jeg visste det valgte jeg alt det usunne – fordi det var så godt, og følgene kom ikke med en gang. Bortsett fra en uggen følelse av «dagen derpå» etter smågodtfråtsing på kvelden. Herregud så dårlig jeg har vært uten å vite det før nå! Uten sukker føler jeg lettere allerede, mye lettere enn vekttapet skulle tilsi og med et energiinntak på absolutt minimum. Det er ikke tvil om at dette er bedre for kroppen! Om det er bedre for psyken gjenstår og se. Da kommer vi inn på utsagn som «det må da være lov å kose seg litt» eller «en må jo leve også», men det får være et tema for en annen dag.
Så jeg spør meg selv, er det normalt å være slankeoperert? Er det normalt å leve med 20 – 25 % størrelse på magesekken? Er det normalt å leve med 1,5 meter av tynntarmen forbikoblet? Nei, mener jeg, men jeg tror fullt og helt at det går helt fint å leve slik. Det blir litt som å leve med utlagt tarm tenker jeg. Det er helt vanlig, men kroppen er ikke konstruert til å fungere slik, sånn i utgangspunktet. Det er mange tilpasninger som skal til, Det er mange dager med feiling og utprøving, men til slutt er resultatet verdt det! Et lettere, og sannsynligvis lengre liv, hvor jeg kan gjøre ting jeg ikke har gjort på mange, mange år!
Optimistisk hilsen
Ildre
Var det bare en drøm?
I går hadde jeg hodet fylt av rare tanker. Våknet med en lett panikkartet følelse av at dette kanskje bare er en drøm. Kanskje jeg ikke har operert i det hele tatt, kanskje jeg akkurat nå sitter i sofaen, som vanlig, med godteriposen og potetgullet innen kort rekkevidde. Med flekker etter sjokoladen på brystkassen og en heller uggen, uvel følelse etter alt sukkeret – og verdens verste samvittighet. Kjenner fortvilelsen hugger til før lettelsen siger innover meg – jo, jeg er operert (sjekket at arrene på magen er der), så dette kan bare bli bedre og bedre.
Men i dag igjen er den der, den lille tvilen om at noe er «feil». Hvorfor? Fordi jeg starta på moset mat i dag og har spist omelett, tunfisk med litt majones, rugkjeks og litt biff (ok, den var kanskje ikke innafor på moset mat, men kjøttet var veldig mørt og lettygd – og smakte himmelsk god!)
1 eggs-omelett ble akkurat passe mengde
Alt dette, og ingen protester fra magen. Er det ikke egentlig meningen at dette skal være litt vanskeligere sånn i starten? Hva om det er åpent ned til resten av magesekken, så alt fungerer tilnærmet normalt?! Nei, jeg tror egentlig ikke det, jeg blir jo mett av samme mengde kjøtt jeg før fikk på 2 gafler. Eller mett er ikke riktig ord å bruke. Jeg er hverken sulten eller mett etter operasjonen, jeg føler meg heller full og tar det som et tegn på at nå har jeg spist nok. Spise gjør jeg etter klokka, har kun kjent noe som ligner på sultfølelse de dagene jeg har havnet på etterskudd med drikke – som nå! Det betyr jeg skal finne meg et glass vann før jeg tar kvelden.
Godnatt fra Ildre som er lykkelig fordi hun har fått brukt tennene i dag.
Kosthold etter operasjonen
Dere har kanskje fått med dere at jeg lever litt kjedelig i kostveien for tiden. Det går i supper og annet flytende. jeg skal gjøre et forsøk på å forklare hvorfor.
Både i den nye minimagen og i tynntarmen har jeg operasjonsår som skal gro. Det er selvfølgelig viktig at disse ikke belastes på noen måte i denne fasen, så flytende er det som må til, det renner videre uten å fylle magen til bristepunktet. Det samme skjer i de nye overgangene i tarmene; ingen belastning. I tillegg er det viktig å være forsiktig med sterke krydder for å unngå å irritere sårflatene mer enn nødvendig. Det er tydeligvis stor variasjon mellom sykehusene når det gjelder anbefalinger om hvor lenge denne perioden skal vare. Noen sier 1 uke, Aleris sier 2,5 – jeg følger selvfølgelig mitt sykehus sitt råd! Synes det virker fornuftig, ser jo på de utvendige sårene på magen og tenker at de på innsiden har omtrent samme status, da virker det naturlig å holde seg til flytende.
Den største utfordringen er at jeg må spise så innmari sakte. Det går ganske greit når jeg sitter helt alene og spiser, men med en gang jeg har selskap og vi sitter og småprater litt durer jeg i vei og spiser i nesten gammelt tempo. Ikke bra! Her må det jobbes mer med rutinene!
Jeg nærmer meg slutten av perioden med flytende mat og i morgen skal jeg starte forsiktig med mat som kan moses. Det betyr omelett til frokost!!! Og kanskje tunfisk på boks til middag. Yey!
Veiedag
Startet dagen med veiing – nye 2 kg har forsvunnet og nå viser vekta 87 kg. Må si meg fornøyd med det! Husket å ta selfie også. Ikke mye endring der ennå, men cm rundt brystkasse, midje, hofte, lår og legg krymper. Super start på dagen!
Havrevelling til frokost i dag også, nytt triks; en liten klype salt i blandingen – da ble det ikke fullt så kvalmende. Mye kanel må fortsatt til, men det jo bare sundt, ikke sant?
1 porsjon havrevelling med kanel til frokost
..som viste seg å bli for mye, mett.no
Etter lunsj ble det å dra til legekontoret for å få sykepleier til å fjerne stifer fra operasjonssårene – 16 stk tilsammen! Godt å få dem ut, spesielt de midt på magen begynte å bli litt såre ettersom de ble med i «bretten» hver gang jeg bøyde meg.
Hadde en samtale med fastlegen min også, syntes jeg måtte oppdatere han, var litt usikker på om Aleris hadde gitt han beskjed før eller etter. Jeg liker samtaler som dette:
Legen: Jaha, hva kan jeg hjelpe deg med i dag da?
Meg: Jo, jeg tenkte jeg skulle oppdatere deg på utviklingen den siste tiden
Legen: Høres bra ut, oppdatering kan vi alle trenge nå og da. Hva har skjedd?
Meg: Skal vi se, onsdag for 2 uker siden fikk jeg utført en gastrisk bypass ved Aleris i Oslo
Legen: «helt stille, med haka hengende nede på brystkassa og øyenbrynene oppe ved hårfestet»
Meg: Ble du oppdatert nå?
Legen: Ja, det må jeg si!
Hehe, jeg må innrømme at jeg elsker sånne øyeblikk når jeg kan få folk målløse. Samtalen fortsatte i god stemning, legen var absolutt ikke uenig i min avgjørelse og fikk lese gjennom og kopiere det han trengte for å oppdatere journalen min. (Og akkurat som meg la han merke til triglyserid og fastende insulin verdiene mine som pekte mot Diabetes 2 i veldig nær fremtid)
Ettermiddagen ble ikke fullt så strålende da jeg fikk en kjempereaksjon på middagen. Har tilbragt kvelden med sterk magekrampe og kort vei til do, mens jeg funderer på HVA som forårsaket dette. Er det mulig å få dumping av andre raske karbohydrater enn sukker? Det var kanskje litt mye potet i den fiskesuppa. Eller spiste jeg for fort? Eller for mye? Huff, jeg ser for meg litt mer ubehagelig prøving og feiling før jeg har det helt klart hvordan dette fungerer.
Mindre Meg, Mere Meg 