Milepeldag

I dag viste vekta under 80 kg, 79 for å være nøyaktig. Det betyr at 15 kg er borte!!! Fyll en ryggsekk med 15 kg og bær på den en dag mens du gjør alt du pleier å gjøre og ikke minst kjenn hvor godt det er når du tar den av. Alt er så mye lettere, spesielt det å bøye seg ned for å knyte sko eller plukke opp ting fra gulvet. La gå at jeg er litt svimmel av og til, det er et tegn på at væskebalansen er i ulage og kroppen ikke har nok å gå på i forhold til å justere blodtrykket (takk til doktor-venninnen for en kjapp forklaring der!). Ekstra fokus på drikke det neste døgnet fikser som regel det. Litt svimmelhet og ustødig gange betyr ingenting når jeg nok en gang legger ut på tur med hundene uten å tatt astmamedisin – og det ikke gjør noe! Det er rett og slett befriende og ikke være så «avhengig» av å vite hvor inhalatoren er til en hver tid.

Alt er selvfølgelig ikke bare rosenrødt, men jeg tror jeg lar det være med det i dag. Skal bare kjenne på den gode følelsen av å være i ferd med å lykkes med det som nesten kan virke som en drøm.
Ildre

Bedre seint enn aldri

Det var veiedag i går og utviklingen er den samme: ned 1 ny kilo! Målebåndet viste bare endring for hofene, men det tar jeg med knusende ro. Har allerede begynt å bruke klær som har samlet støv i skapet i mange år.

Oppdaget i går kveld at jeg hadde hatt det så travelt med å gjøre ingenting hele ettermiddagen og kvelden at jeg glemte å skrive ukas innlegg, men nå er jeg her!

Påska har kommet og gått siden sist. Det fine med fridager er at det er mye lettere å holde seg til tidsskjema når det gjelder måltider og drikke, sliter fortsatt med å få i meg nok væske når jeg er på jobb. Resultatet er at jeg er dødssliten på ettermiddagen, og selv om jeg vet at drikke antagelig løser problemet ender jeg med å sovne på sofaen. Sånn kan jeg ikke ha det! Skjerpings damen!

Påskeaften var jeg med på dugna. Gikk rundt i noen timer og plukket kvister og greiner. Fantastisk herlig følelse å kunne bøye seg om og om igjen uten at magen var i veien og uten å bli andpusten. Tror jeg gliste fra øre til øre mesteparten av tiden. I tillegg skinte sola og jeg var i trivelig selskap, en flott dag med andre ord.

Matmessig har jeg vært litt uggen; følt meg småkvalm uansett hva jeg har spist utenom knekkebrød med Tine kremost krydder. Tirsdag slo jeg til med en real dumping etter Tine Go Morgen Zero youghurt med mango. Tok en drøy time så var den gått gjennom hele systemet og en sliten kropp lå på sofaen og glippet med øynene resten av dagen. Lurer på om jeg må frikjenne ananasen fra min første erfaring med denne typen dumping. Det var mango i den smoothie-miksen jeg brukte, nesten så jeg mistenker den nå i ettertid. Tror uansett det blir ei stund til neste gang jeg spiser noe med mango tilsatt. Blæh!

Har hatt et par tester med kullsyre, det fungerer dårlig foreløpig. Litt trist, for egentlig synes jeg kullsyreholdig vann smaker bedre enn vanlig vann – når jeg bare skal drikke for å drikke. Nei forresten, jeg skal ikke bruke betegnelsen trist om mat eller drikke jeg ikke kan  innta nå etter operasjonen. Det impliserer et savn og en sorgreaksjon som bare nører opp under avhengigheten. Nå handler det om å bryte vaner mens det ennå er «lett» å gå ned i vekt! 

Fikk forresten en super opptur på jobb i dag – et kompliment fra ei som ikke visste at jeg har tatt operasjonen:»Du ser forresten veldig godt ut i dag» Jeg takket pent og forklarte kort hva som var årsaken 🙂

Så med den gode følelsen tar jeg kvelden 
Ildre

Skrukketroll i emning

Hvor lenge er det siden operasjonen? 7 uker. 7 uker som sakte, men sikker gjør store endringer i livet mitt! I dag var det veiedag igjen, og en ny kilo har forsvunnet. Jeg er fornøyd! Ser at huden min trenger mer tid (og sikkert mer vann) for å greie å holde tritt med vekttapet. I ansiktet dukker det opp rynker jeg ikke viste jeg hadde og på halsen forsvinner dobbelthakene (ok, det var vel egentlig tripelthaker). De blir erstattet av skrukkete og slamsete hud – jaja, får krysse fingre for at den strammer seg litt etterhvert.

I matveien har jeg prøvd å ta til meg litt lærdom den siste uka; Må. Spise. Mye. Seinere!
2 ganger har jeg spist middag litt for fort, dvs jeg spiste i pre-operasjon langsomt tempo. Resultatet ble begge gangene 2 timer i koma på sofaen etter å ha gått ned for telling innen 30 minutter etter måltidet. 

På plusssiden så smakte jeg pizza for første gang etter operasjonen i dag. Spiste 1 lite stykke superlangsomt og det gikk bra! (men pizza smakte ikke så himmelsk godt som jeg husket på at det gjorde) Ikke det at jeg ønsker å spise pizza titt og ofte, dette er jo også en reise for å legge om på spise- og livststilsvaner, men det er nå praktisk å kunne tåle bittelitt av de vanligste matvarene. Fett ser ikke ut til å være den største utfordingen så langt, så lenge jeg holder meg til normalt innhold og små mengder totalt. Sukker er no-go, så jeg var litt spent på karbomengden i pizzastykket. Gikk bra, men så spiste jeg langsom som sagt og tygde og tygde..

Nå er det tid for kveldssmoothie og vitaminer!
Ildre

Forsinket Veiedag

Har vært flere dager på farten denne uka, så veiedagen ble faktisk 2 dager forsinket!  Spenningen var til å ta og føle på i dag morges, hva hadde skjedd på 8 dager? 1 kg i minus. Bare 1 kg, men for første gang er jeg fornøyd med det. Kanskje betyr det at jeg har sett det positive for hodet og huden med å ikke gå ned raskere. Ser allerede at huden på halsen begynner å bli skrukkete, samtidig som det dukker opp rynker i ansiktet som jeg ikke var helt klar over at jeg hadde.. Det går med litt hudprodukter for tiden kan jeg si. Og vann, masse vann – bare jeg husker å drikke det!

Ukas høydepunkt har uten tvil vært å få på seg en 10 år gammel kjole, kjøpt i Oslo for en dyr penge og aldri brukt før nå! Det føltes mildt sagt herlig! Kan bli flere slike postitive opplevelser i tiden fremover, kanskje jeg må lete frem den gamle bunadsvesten min til slutt også, det hadde vært noe det!

Av negative ting må jeg tilstå at i kveld kjenner jeg for første gang på savnet etter å kunne spise hva jeg vil. Vel, egentlig savner jeg å kunne trøstespise. Har sendt junior på en drøy ukes påskeferie, og det er bestandig litt tungt for mamma-hjertet. Men nå sitter jeg her med kvelds-smoothien og andre halvdel av dagens neve med vitaminer- og mineralpiller. Tenker jeg skal gå å legge meg etterpå for å sove av meg dette savnet.

God natt
Ildre

Ingen mat, ingen kos

Hva er kosemat? Går det egentlig an å definere kosemat, eller skal jeg kalle det trøstemat? En angrepsvinkel er selvfølgelig å si at all mat jeg spiser i forbindelse med følelser; gode eller dårlige, er kosemat. Kick lakrisen og M sjokoladen jeg spiser på kino, smågodet eller potetgullet jeg spiser i sofakroken mens jeg binge watching serier på Netflix eller HBO Nordic. Osten og rødvinen jeg nyter i armkroken til min kjære på en lørdagskveld eller sjokoladen og tekoppen som innleder en forventet lang og uforstyrret spilløkt foran PC’en. Når jeg tenker nøye etter kaller jeg det bare kosemat når følelsene har positivt fortegn, når jeg bruker maten for å døyve det vonde og det vanskelige at den samme maten blir trøstemat. 

Ok, trøstemat kan jeg forstå er en utfordring. Det er jo helt klart noe annet jeg trenger når jeg tyr til smågodt og boksen med Ben & Jerry is. Men det er heller ikke rart at jeg gjør det! Gjennom et langt liv med med studier av amerikanske (og andre) filmer, har jeg , som mange andre lært at følelser kan døyves med søt, fet mat. Enn om jeg heller kunne tatt til meg den engelske tradisjonen med troen på «a nice cup of tea will fix everything»?!

Det går faktisk an å se helt vitenskapelig på trøstemat. Forskere har funnet at mat som er sammensatt tilnærmet likt som morsmelk når det gjelder forholdet mellom fett, protein og karbohydrater, blir oppfattet av kroppen som trøst.

Femti prosent av kaloriene i morsmelk kommer fra fett, 42 prosent fra melkesukker som er karbohydrater, og åtte prosent fra protein. Når vi, eller industrien, ønsker å lage noe «godt», blander vi omtrent like mange kalorier fra karbohydrater og fett, og vips så har vi laget trøstemat, sier Lindberg.Både kroppen og psyken er innstilt på å koble følelser med mat. Det er måten du agerer og regulerer spisingen som gjør forskjellen på om det er helsefarlig, eller bare enkel trøst en gang i blant. 

Det er ikke rart vi er nesten sjangseløse i kampen mot snop og snacks!

Kosematen da? Er det nå så farlig med den? Tja, den erstatter i hvertfall ikke følelser og kamuflerer ikke problemer som skulle vært tatt tak i, men her snakker vi vel om kvantum…
På dette området er det ikke noen fordel å være oppvokst i Trøndelag. Her har vi ikke bare tradisjon for å servere noe når det kommer besøk, men hvis ikke halvparten av maten er til overs når alle er sprengmette har vi skjemt oss ut og bydd fram for lite. Det blir liksom alt for mye av det gode!

Ikke det at vi trøndere er alene om det, tror det er vanlig på de mange steder i Norge, kanskje med unntak av i byene, hvor de har blitt litt mer opplyst (eller late, som min farmor ville sagt) Er forresten ikke bare nordmenn som koser seg med mat. Se for deg et italiensk, fransk, spansk familiemåltid. Det skal bugne av mat, det skal spises og drikkes og nytes over lang tid. Det som slår meg er at dette stammer sikkert fra tidligere tider, den gang det var lite mat på bordet hos folk flest og overdådige måltid var et tegn på rikdom og suksess. Kanskje henger dette litt i oss ennå? Denne tanken om at såppas må vi kunne unne oss (vi som har råd til det..)

Hvorfor bekymrer jeg meg over dette nå når jeg har tatt operasjonen? Har jeg ikke fått et verktøy som skal hjelpe meg nettopp i kampen mot overspising og fett og sukker? Jo, det har jeg, men jeg tror også at det er her den store kampen min kommer til å stå når vektnedgangen stabiliserer seg og den nye hverdagen kommer. (De første ukene, månedene, året er som hvetebrødsdager, vekttapet kommer litt av seg selv når en stor kropp får i seg alt for lite næring til å opprettholde vekta) Ennå går det bra. Minimagen har ikke plass til mer en 1-2 dl mat samme hvor godt det smaker, og sukker, selv i lave konsentrasjoner gjør meg kvalm og skikkelig uvel. Passer jeg på å spise hver 3-4 time kjenner jeg heller ingen sult. Men jeg ser hva som diskuteres på nett i ulike fora for slankeopererte. Jakten etter å finne snop som man tåler, kommentarer om at «man må da kunne unne seg såppas», «man skal da leve også», bygger opp under bekymringen om at dette kan bli stenen jeg snubler i til slutt. Hvis mange nok sier at jeg kan ikke «leve» uten å kose meg med mat kan jeg fort finne på å tro på det igjen!

Ildre