En ny uke og en ny kilo har gått. Alt er bare fryd og gammen, men plutselig dukket det opp et spørsmål som fikk satt tingene litt i perspektiv; Hvor lenge orker du dette da?

Sånn umiddelbart dukket det opp et motspørsmål i mitt hode; Orker hva da?! Det er ikke noe ork. Per i dag går vekttapet mer eller mindre av seg selv, rett og slett for at jeg får i meg ca 1000 kcal mindre enn jeg trenger hver eneste dag – det er ikke værre enn det. Men så slo det meg at svaret er; Ja, jeg orker, for jeg har ikke noe valg! Dette er for resten av livet!
Oj, resten av livet med fokus på mat og drikke… Sånn sett har det ikke skjedd noen endring, bare endring med hensyn til hvilken mat og drikke jeg inntar. Siden sist har jeg ikke gått på noen flere overraskende smeller. Så lenge jeg spiser sakte nok eller lite nok kan jeg innta nesten hva jeg vil av lav-karbo mat. Sukker/lettfordøyelig karbohydrat er fortsatt ensbetydende med kvalme og komalignende søvn. Like greit å holde seg unna tenker jeg. Kjenner at jeg ikke synes det frister heller. 

Nå er det bare å glede seg til 17-mai. Tror jeg må prøve på meg bunaden til helga. i teorien skal den være litt romslig nå.

Ildre