I dag skal jeg ikke snakke om slankeoperasjon, mat eller håravfall. I dag har jeg tenkt å gjøre meg noen betraktninger omkring spørsmålet; Hva er lykke?
Siste helg har jeg opplevd flere små og store øyeblikk som alle er innenfor definisjonen på lykke for meg.
På fredag satte jeg meg i bilen for å kjøre sørover til en 30-års feiring i familien. Bare det å møte sol og oppholdsvær, og etterhvert sommertemperaturer gjorde en værsjuk trønder lettere til sinns. Så positiv var jeg at når GPS-dama foreslo å forlate trygge E6 og begi oss på nye veier over Folldal og Rondane sa jeg ok. Og det angrer jeg ikke på! Veien tok meg forbi mange eksempel på det som er en av mine favorittmotiv ute i naturen. Skog med snødekte fjell i bakgrunnen. Det noe med de majestetisk uforanderlige fjellene med gnistrende flekker av snø satt opp mot den forgjengelige, levende skogen som gjør noe med humøret mitt. Jeg føler ren lykke over å få se slikt
Når jeg ser på dette kjenner jeg skuldrene og pulsen senker seg samtidig som energien øker
Jeg er også svak for motiv med en vei som bukter og slynger seg inn i det ukjente. Den får meg til å tro på at der fremme ligge uendelige muligheter og opplevelser, jeg må bare gå den siste biten først. Det gir meg håp, det gir meg ro og det gir meg lykke. Motivet under synes jeg var så vakkert at jeg måtte stoppe og gå ut av bilen bare for å stå der i 5 minutter og nyte utsikten, mens et salig glis spredde seg. De som suste forbi lurte sikkert på hvilken bygdetulling som sto der!
«And the road goes ever on..»
Og på enden av veien denne gangen fikk jeg vite at lillesøster har fridd til kjæresten – og fått ja. Det er også lykke for meg. En deilig følelse av at familien lever videre og utvikler seg med nye generasjoner og nye deltagere som skal finne sin plass.
På veien hjem på søndag ble jeg sittende å tenke på hvor sterkt knyttet musikk er til følelser. Ikke bare fordi jeg har opplevd ting som jeg forbinder musikken med, men musikk som kun i egenskap av seg selv bringer frem følelser. Det sterkeste eksemplet for meg er Comfortably Numb av Pink Floyd.
«…I turned to look, but it was gone, I can not put my finger on it now, the child is grown, the dream is gone – I have become comfortably numb» Og i de neste 4 hjerteslagene (som jeg garanterer er i takt med musikken) stiger forventningen nesten mot smertegrensa mens jeg venter på gitarsoloen som på sin side utløser en intens lykkefølelse som brer seg i hele kroppen og bringer frem gledestårer – hver gang! (selv etter 35 år med jevnlig avspilling)
Vel hjemme ble jeg møtt av hundene, som på sin side varså intenst lykkelige over å se meg igjen etter 2 døgns fravær at de ikke greide å sitte stille. Jeg blir også i godt humør av det.
Og som prikken over i-en, toppen av kransekaka, rosinen i pølsa…jeg fikk noen timer sammen med min kjære for å feire bryllupsdagen. Å vite at jeg er gift med min aller beste venn og støttespiller, å vite at jeg skal få leve resten av livet sammen med han og at vi skal oppleve smått og stort sammen gjør meg så intenst lykkelig at det nesten ikke er til å holde ut (og det er sikkert kvalmende umulig og holde ut for dere som leser dette, bær over med meg er dere snille!)
Når jeg tenker tilbake på helga og ser hva jeg har skrevet kjenner jeg at for meg har lykke faktisk en definisjon. Det er rett og slett når kombinasjonen av avslapping og økning i energi opptrer samtidig, det som får meg til å oppleve dette, gjør meg rett og slett lykkelig.
Til slutt blir det en liten tur innom slankeoperasjon og vekt. Lykke kan også være å trekke ei gammel (nesten ubrukt) bukse ut av skapet og vite helt sikkert at den passer før jeg tar den på!
Ha ei fin uke alle sammen!
Ildre
Mindre Meg, Mere Meg 