La meg starte med å si; det har vært ei fantastisk helg på jobb på Agrisjå 2017 sammen med flotte kollegaer og i møte med utrolig mange flotte mennesker som var innom vår stand. Men, som privatperson, med en gastrisk bypass operert mage, har de 5 siste dagene vært en katastrofe fra ende til annen! 

For lite drikke, for mye drikke, for skjeldne måltid, for tette måltid, drikke til mat, for mye mat, for mye sukker, for lite energi… Tror ikke noe gikk etter planen en eneste dag, og det er lenge siden jeg har vært så innmari kald, frossen inn til margen, selv om jeg panikkhandlet ullklær på samme måte som jeg tidligere handlet mat hvis jeg var skrubbsulten.

Nå, når jeg sitter hjemme på sofaen, godt innpakket i ullteppet i den varme stua må jeg prøve å oppsummere hva jeg kan lære av disse dagene.

For det første MÅ jeg bli bedre på å planlegge mat og drikke til sånne dager – og jeg må antagelig stille inn alarmer på mobilen slik at jeg spiser til de faste tidene.

For det andre må jeg TA MED mat som jeg vet jeg tåler. Det er slett ikke sikkert jeg finner egnet mat på stedet – og etter 5 dager blir jeg dritlei rugsprø med tubeost! (Og spekepølse og flatbrød, men det er en annen histore)

Det er dessuten viktig å utnytte muligheten til å spise frokost på hotellet. På frokost buffeten er det ALLTID noe jeg tåler og som gir godt grunnlag for resten av dagen

Og ikke minst – sørg for å ha NOK drikke tilgjengelig, gjerne med litt energi i, og drikk alt – selv om det er «1 km» til nærmeste WC. (Akkurat det var egentlig bare postitivt siden det ga meg en mulighet til å gå meg varm igjen)

Siste punkt er å spise kjøtt til middag, ikke kast bort plass på tallerkenen til salat eller annet tilbehør..eller alkohol..da ender det bare med en tidlig kveld i seng med søvn-dumping. Og akkurat det er jo ikke spesielt sosialt!

Nå gjenstår det bare å se om jeg faktisk husker dette til neste gang, jeg er vel ikke villig til å vedde så veldig mye på det, men det er lov å håpe at noe går inn til slutt!

Ildre

Det skjer ikke dramatisk mye med vekta i disse dager, en liten halvkilo ned i siste uke, men det skjer visst desto mer med kroppen! Målebåndet viser endring der jeg måler, men til nå har jeg vært litt skuffet over å kunne bruke det meste av de gamle klærne mine uten å drukne i dem. Det er nok et resultat av at det aller meste var i materiale med strech og at jeg tøyde det til bristepunktet før operasjonen. Nå har de gradvis blitt slakkere og til slutt romslig, men akseptabel (kanskje jeg skal skaffe meg et helfigurspeil, det er IKKE sikker de har sett så passe ut som jeg har trodd de siste ukene!) 

Forrige uke fikk jeg imidlertid et møte med virkeligheten. Jeg skulle ut å se etter en kjole å bruke på fest og plukket med meg størrelse M (og L av det som så litt lite ut..) – ALT viste seg å være for stort! Jeg måtte ned i størrelse S og XS, jeg kan ikke huske når jeg brukte det sist. Når jeg sto der med klesplaggene på, og så i speilet at de passet, var det eneste jeg greide å tenke; «De må ha endret normen for størrelser i Europa, for JEG er IKKE størrelse XS!» 

Lurer på om dette kan være Tjukketrollet som er på besøk, den stemmen i hodet slankeopererte snakker om, den stemmen som sier at jeg fortsatt ser feit ut. Nei forresten, når jeg tenker meg om kan det ikke være Tjukketrollet, jeg har ikke stemmer i hodet; jeg har Tjukkeheska på besøk, for hun har forhekset meg til bare å se magen, dobbelthaka, leggene, hoftene – som alle ser ut som jeg ikke har gått ned en kilo – i mine øyne. Sukk, jeg hater det når jeg reagerer akkurat likt som alle andre som har gått igjennom denne prosessen. Jeg hadde så store planer om å være forberedt på å takle dette uten et forvrengt bilde av meg selv.

I dag gikk jeg på med friskt mot for å rydde klesskapet. Tenkte det kunne være en oppmuntring å se hvor mye som ikke passer lenger; det måtte bli en flott unnskydning for å gå på shopping! Helt ærlig hadde jeg trodd at dette skulle være ett av høydepunktene hittil på reisen, husker jeg gledet meg til den dagen allerede rett etter operasjonen. 

Det føltes  tilfredstillende, men også litt trist. Klær har minner, flere enn jeg hadde trodd. Den blå kjolen jeg hadde på meg når vi forlovet oss, bare ved å holde den i hendene kunne jeg bringe frem lykkefølelsen av min kjære knelende foran meg mens han sterkt beveget setter ringen på fingeren min. Eller hvor flott jeg følte meg i den lange fløyelskjolen med det lille slepet, den som jeg bare fikk brukt 2 ganger før jeg vokste ut av den. Dongeribuksa med glidelås på beina, den som satt som støpt og som jeg ikke greide å kaste når den ble for liten, den ville bare sagge og så slett ikke sexy ut nå lenger. T-skjorta jeg kjøpte når vi var på ferie minner meg om hvor fint det var å reise sammen, bare oss 3. Store begivenheter, små hverdagsøyeblikk, det overrasket meg hvor mye jeg kan knytte til klær og nå føles det som minnene også er på vei til Fretex.

Et mer praktisk problem er at jeg har ikke en eneste BH som passer, så på mandag blir det shopping, enten jeg vil eller ikke!

Ildre

I går var det ingen spesiell dag, bare en helt vanlig onsdag med veiing og måling.

Nei, jeg tuller! Selvsagt ble det en spesiell dag! For det første fikk jeg bekreftet teorien min fra forrige uke, den om at jeg spiser for mye, eller rettere sagt mer enn jeg trenger. Nå har jeg registrert alt jeg har puttet i munnen sammen med all aktivitet (kan ikke kalle trening) og teoretisk skulle jeg gå ned i vekt siste uke. Og jammen var det ikke akkurat det som skjedde! Det er så fint når teori og praksis stemmer. Kanskje er ikke dette så spesielt, men for meg er det et eksempel på at jeg har kontroll med hva som skjer, og  det gir en mestringsfølelse som er viktig for meg.

For det andre bikket vekta under 70 kg i går. Kan faktisk ikke huske sist den var der. Jeg må jo ha veid det på ett eller annet tidspunkt, ble jo ikke født 70 kg, men i hukommelsen er det et stort gap mellom 60 og 80 kg. Kanskje hadde jeg ikke vekt på den tiden? Nåvel, dette var uansett en milepæl som var med å gjorde onsdagen spesiell.

For det tredje, og dette er ikke lite for meg; pulsklokka definerte gåturen som lett trening istedet for bare oppvaming! Yey! Veldig godt fornøyd med det, spesielt når jeg glemte å ta astmamedisin før jeg la i vei og symptomene var fullt håndterbare.

Så, nå gjenstår bare resten. Noen kg til ned, finne balansen mellom matinntak og forbruk, få på plass gode rutiner for trening og mosjon – leve resten av livet som gastrisk bypass operert!

Ildre