Det skjer ikke dramatisk mye med vekta i disse dager, en liten halvkilo ned i siste uke, men det skjer visst desto mer med kroppen! Målebåndet viser endring der jeg måler, men til nå har jeg vært litt skuffet over å kunne bruke det meste av de gamle klærne mine uten å drukne i dem. Det er nok et resultat av at det aller meste var i materiale med strech og at jeg tøyde det til bristepunktet før operasjonen. Nå har de gradvis blitt slakkere og til slutt romslig, men akseptabel (kanskje jeg skal skaffe meg et helfigurspeil, det er IKKE sikker de har sett så passe ut som jeg har trodd de siste ukene!) 

Forrige uke fikk jeg imidlertid et møte med virkeligheten. Jeg skulle ut å se etter en kjole å bruke på fest og plukket med meg størrelse M (og L av det som så litt lite ut..) – ALT viste seg å være for stort! Jeg måtte ned i størrelse S og XS, jeg kan ikke huske når jeg brukte det sist. Når jeg sto der med klesplaggene på, og så i speilet at de passet, var det eneste jeg greide å tenke; «De må ha endret normen for størrelser i Europa, for JEG er IKKE størrelse XS!» 

Lurer på om dette kan være Tjukketrollet som er på besøk, den stemmen i hodet slankeopererte snakker om, den stemmen som sier at jeg fortsatt ser feit ut. Nei forresten, når jeg tenker meg om kan det ikke være Tjukketrollet, jeg har ikke stemmer i hodet; jeg har Tjukkeheska på besøk, for hun har forhekset meg til bare å se magen, dobbelthaka, leggene, hoftene – som alle ser ut som jeg ikke har gått ned en kilo – i mine øyne. Sukk, jeg hater det når jeg reagerer akkurat likt som alle andre som har gått igjennom denne prosessen. Jeg hadde så store planer om å være forberedt på å takle dette uten et forvrengt bilde av meg selv.

I dag gikk jeg på med friskt mot for å rydde klesskapet. Tenkte det kunne være en oppmuntring å se hvor mye som ikke passer lenger; det måtte bli en flott unnskydning for å gå på shopping! Helt ærlig hadde jeg trodd at dette skulle være ett av høydepunktene hittil på reisen, husker jeg gledet meg til den dagen allerede rett etter operasjonen. 

Det føltes  tilfredstillende, men også litt trist. Klær har minner, flere enn jeg hadde trodd. Den blå kjolen jeg hadde på meg når vi forlovet oss, bare ved å holde den i hendene kunne jeg bringe frem lykkefølelsen av min kjære knelende foran meg mens han sterkt beveget setter ringen på fingeren min. Eller hvor flott jeg følte meg i den lange fløyelskjolen med det lille slepet, den som jeg bare fikk brukt 2 ganger før jeg vokste ut av den. Dongeribuksa med glidelås på beina, den som satt som støpt og som jeg ikke greide å kaste når den ble for liten, den ville bare sagge og så slett ikke sexy ut nå lenger. T-skjorta jeg kjøpte når vi var på ferie minner meg om hvor fint det var å reise sammen, bare oss 3. Store begivenheter, små hverdagsøyeblikk, det overrasket meg hvor mye jeg kan knytte til klær og nå føles det som minnene også er på vei til Fretex.

Et mer praktisk problem er at jeg har ikke en eneste BH som passer, så på mandag blir det shopping, enten jeg vil eller ikke!

Ildre