Måned september 2017

Litt Stolt

ildre 1 kommentar

Noen tanker om stolthet på tampen av uka.

Det første jeg tenker er at stolthet er et tveegget ord, både postitivt og negativt ladet; å være stolt – eller å være for stolt.

Jeg begynner med det positive. Når jeg ser tilbake på uka er det flere ting jeg er stolt av. Jeg har nådd normal vekt for første gang på 25 år. Det har vært 6 måneder med intens fokus og dedikasjon, med mange oppturer og noen nedturer. Klapper meg selv på skuldra og tenker; du har vært flink jente! 
Men, så tenker jeg; kanskje er jeg for stolt?! Hvis jeg kjenner etter så kan jeg kjenne følelsen av å ha juksa litt. At det er ikke min fortjeneste at jeg har gått ned i vekt, at det bare er operasjonen og ikke noe annet som er årsaken.

På den andre siden så er jeg stolt av å sakte ha fått kontroll over matinntak og valg. Det går ikke helt av seg selv ennå, forrige lørdag stakk jeg en tur i skogen for plukke sopp og bær. Totalt uten mat og drikke og det gikk som det måtte gå – etter 3 timer var jeg fullstendig tappet og resten av dagen/kvelden var ødelagt.
Denne lørdagen våknet jeg til nydelig høstvær og tok en ny tur i skogen, men denne gangen med mat og drikke, som jeg faktisk husket å innta underveis! Mye bedre resultat. Fin dag i skogen forresten. Blåbær, tyttebær og usynlig traktkantarell. Finner du en finner du 100, står det i soppboka, finner du 1 finner du 10 har vært min erfaring, men på lørdag fant jeg nøyaktig 0. Synd, tørket traktkantarell er nydelig som smakstilsetning i saus og hadde passet bra i gryta i dag. Nok om det, tilbake til dagens tema.

Jeg også er stolt av å ha valgt å ikke spise det jeg har lyst på denne uka. Bryte vaner før de oppstår, det har jeg troa på nå. Ingen Ritz kjeks og hvitost denne helga!
Meeeen, så kommer tvilen snikende. Jeg er for stolt, over noe som er en selvfølge. Å velge riktig mat, å spise når du må, det er ingen bragd, det er bare tøys å tenke slik, det er noe alle gjør og greier uten å gjøre vesen av det.

En annen ting jeg er stolt av denne uka; jeg har jogget! Weee! Ikke langt, det skal jeg innrømme, men nesten 1 km tilsammen. Det var…., hm, hva skal jeg si…det var slitsomt? Hundene synes det var merkelig, den yngste kastet bekymrede blikk over skuldra og lurte på hvorfor matmor jaget henne, den eldste syntes dette ga mening og falt fint inn ved siden av meg. Det høyre kneet derimot meldte innstendig at dette IKKE er en del av avtalen!
Dette er noe jeg aldri kunne gjort for 6 mnd siden, flinke meg! Men der kommer tanken igjen; jeg er for stolt. Jogge 1 km, det er det vel ingen grunn til å være stolt av? Du skulle greid 5 km nå, minst, hvis du bare hadde startet å trene for lenge siden! Eller 1 mil, det er mange som jogger 1 mil!

Til sist starter jeg med det negative. Jeg er for stolt. For stolt til å be om hjelp. For stolt til å vise at jeg er svak og at jeg tviler. For stolt til å vise jeg at er usikker og ikke vet hvordan livet og alt det andre som skjer skal håndteres. Men så, akkurat når jeg starter å tro på det, så tenker jeg; nei! Du har tatt tak! Du har en rimelig grad av kontroll. Du har tatt tak gjennom hele livet og jobbet med de sidene av deg selv som trenger hjelp. Og i dag er jeg stolt av den personen jeg har blitt.
Og bare så det er sagt, denne bloggen har blitt et godt verktøy i prosessen; et nytt og utfordrende steg for å konfrontere meg selv med den jeg er. Det er jeg stolt av at jeg gjør!

Stolt hilsen,
Ildre

ps.Dagens bilde har forresten ingeting å gjøre med teksten, det er bare et minne om en fin dag i bærskogen.ds

Må ha det, bare må ha det!

ildre 1 kommentar

I dag må jeg snakke litt om cravings!

Forrige fredag var jeg litt matlei og fantasiløs, så jeg tok en neve Ritz-kjeks og noen skiver Norvegia til kvelds. Lettvint og enkelt og så smakte det godt med noe salt etter flere dager med gresk yoghurt og granola.
Lørdags morgen sov jeg lenge og fikk det litt travelt, så det ble Norvegia og Ritz en gang til…og plutselig tok jeg meg i å telle timene til neste måltid slik at jeg kunne ta en ny porsjon med Ritz og Norvegia! Når jeg sto der på søndags morgen med et fat med 2 never kjeks og noen ekstra skiver Norvegia var det bare å slå på nødbremsen!!! Kjeksen gikk rett tilbake i pakken og osteskivene ble gitt til to fornøyde hunder.
Det tok nesten 1 uke før jeg sluttet å kjenne smaken og følelsen av kjeksen som smelter i munnen. Akkurat passe salt og perfekt sammen med osten…, men nå når jeg skriver dette kjenner jeg ikke trangen til å stikke ned på kjøkkenet og hente en ladning. Phu, jeg tror faren er over for denne gang!

Hva kan jeg lære av denne episoden da? Jo, jeg er fortsatt en overspiser og det kommer jeg nok alltid til å være. Jeg må bare jobbe med å bryte mønster og ett av triksene tror jeg kan være å ALDRI ta en bit til etter jeg er mett «fordi det smakte så godt» ALDRI! Til slutt må det da bli en vane, eller?

Jeg har ikke helt taket på det ennå. Senest i dag var vi på restaurant og det nystekte pitabrødet som ble servert ved siden av smakte så nydelig godt at jeg var i ferd med å ta en bit ekstra, lenge etter at jeg egentlig hadde sluttet å spise. Heldigvis stoppet jeg i tide og tok en liten alvorsprat med meg selv (inne i hodet ja, ønsket jo ikke å skjemme ut familien helt med lange monologer ved bordet)

Den siste uka har jeg også brukt litt tid på å lese hva andre har erfart og tenkt om emnet. Disse to synes jeg er inne på noe:

Ildre

ps. Det er hyggelig at akkurat du leser bloggen min og du må gjerne dele den med dine venner og bekjente ds

Veiedag

ildre Legg igjen en kommentar

Bare en bitte liten oppdatering i dag angående gårsdagens veiedag – jeg er i mål!

Og det som overrasker meg mest er hvor «stille» den målstreken ble passert denne uka. Nok en halv kg nedgang fikk meg ned under 25 i BMI og nå trekker jeg bare på skuldrene og sier; ok, det var det. Rart å tenke på hvor fokusert jeg har vært på akkurat det tallet siden jeg startet, nå må jeg vel seriøst begynne å tenke på nye mål.

Ildre

Normal

ildre 3 kommentarer

Nå er jeg der! Nå er jeg helt på randen av å nå målet – vektmessig! Jeg har nå en BMI på 25,0, det er akkurat der grensa går mellom normal vekt og overvektig, og det føles fantastisk!

Men, det får meg også til å tenke. Hva er egentlig normal? Er jeg mer normal nå enn før? Er jeg fortsatt den samme personen jeg var for 6 måneder siden? Har jeg skiftet fokus så mye at jeg fremstår som en annen, ikke bare av utseende, men også av sinn? Hm, ikke enkelt å svare på for meg, la meg tenke litt på det.

Hvor er min fokus i dag? Jo, en ting er mat. Jeg tenker like mye på mat som før. Forskjellen er at jeg tenker på hva skal jeg spise til neste måltid som kan gi meg de 10 grammene med protein som jeg skal ha, nok fett og lite nok karbohydrat til at jeg ikke får dumping? Spiser jeg sakte nok? Er mengden passe, eller blir denne skjea med erter akkurat det som blir for mye? (jepp, det ble den til middag igjen i dag) Og ikke minst; oj, nå må jeg HUSKE på å spise! (jeg kunne nok la være å spise før, men jeg glemte det aldri…)
Før gikk det i tanker om når kan jeg få spist sjokoladen jeg kjøpe på fredag?  Når kan jeg spise restene som ble til overs fra middag? Mm, bare litt potetgull før jeg går å legger meg, nei forresten, jeg tar smågodtet også – det er lenge til lørdag.
Den store forskjellen er rett og slett; NÅ bruker jeg tiden på å finne ut hvordan jeg skal få spist tilstrekkelig mengde, FØR slet jeg med å finne tilstrekkelig tid til å spise alt jeg ville spise. (Spesielt fordi det var så mye jeg helst ville spise alene – et sikkert tegn på matavhengighet!)

Noe annet som også opptar meg, men som jeg prøver veldig å ikke mase om til andre (enn han her hjemme), er størrelsen på klær. Før operasjonen behøvde jeg størrelse 44-46 for at plaggene skulle sitte stramt der de skulle og henge løst der de skulle det, nå sklir jeg rett inn i størrelse 34. Det er uvirkelig og jeg tør ikke handle mye nytt, for jeg tør liksom ikke tro det er sant! Nåvel, nok om det, før jeg blir stemplet som forfengelig, overfladisk, innbilsk og selvopptatt!

Noe jeg ikke bruker så mye tid til å tenke på er helsa, og det er jo litt betenkelig. På den annen side er det også forståelig, spør du meg! God helse merkes ikke i hverdagen i samme grad som dårlig helse. Jeg går ikke rundt å bekymrer meg for at blodtrykket er normalt. Jeg stønner ikke over hvor mye lettere det er å gå over gulvet uten 30 kg ryggsekk og jeg blir ikke deppa av å ikke trenge dobbelt dose astmamedisin når jeg går i godt driv til utgangen lengst unna på Gardermoen. Og jeg kjenner i hvertfall ikke avmakt med tanken på å slippe å måle blodsukker og å ta diabetesmedisn hver eneste dag. Det gikk forbausende fort å venne seg til den nye helsestatusen, nå må jeg virkelig fokusere for og tenke på den, men da kjenner jeg gleden boble inni meg.

Så, er jeg fortsatt meg? Ja, jeg føler meg sikker på det! Er jeg normal? Tja, det får andre avgjøre, men jeg er normal for meg!
Ildre

Ps. Følg gjerne bloggen min med å trykke på «Følg meg knappen» her på siden, da får du en e-post når jeg poster ett nytt innlegg.
Du må forresten gjerne dele innlegg på Facebook eller Instagram, det skal være knapper på siden for å gjøre det også. Ds