Smak litt på det ordet. Spiseforstyrrelse. En diagnose, en lidelse, en defekt… Det er noe så definitivt, noe så urokkelig, noe så kompromissløst med ordet spiseforstyrrelse.

Og jeg vet ennå ikke hva jeg egentlig synes om tanken på å ha en spiseforstyrrelse, for det er det jeg har. Det er ingen vei utenom det faktum. Jeg må bare gå i meg selv og inrømme det, høyt og tydelig, så selv den delen av meg som har gjemt seg lengst inne i hodet hører det!

Så hva har skjedd siden sist? Jo, jeg har vært på kontroll og selv om det faktisk er 2 måneder siden nå har jeg ikke klart å samle tankene nok til å skrive om det. Det vil si, det er flere ting som jeg enkelt og greit kunne skrevet om allerede, men det ville vært å la meg selv slippe for enkelt! Nå er jeg imidlertid klar til å snakke om det vanskelige, så da kan jeg vel ta det enkle først?

Jepp, vi tar punktene med min 18-mnd kontroll, pent og pyntelig, gradert etter stigende vanskelighetsgrad 🙂

For det første: Jeg trenger min daglige neve med vitamin- og mineraltilskudd! Jeg har vært pinlig dårlig på å følge opp dette i sommer (mener å huske at farmasøyter er en av gruppen med pasienter med dårligst compliance når det kommer til å ta medisiner…true that!) så blodprøvene bar tydelig preg av det. Ned på alt, men aller mest på kalsium og D-vitamin, det henger jo på greip, så nå er det full skjerping på det området. (dessuten får jeg så innmari til leggkramper med lave verdier på kalsium i blodet, så motivasjonen skulle være der)

Neste enkle, men litt vanskeligere punkt, var forhøyet verdi for lever- og galleaktivitet. Litt vanskelig og forholde seg til for dette er ikke nødvendigvis et tegn på ting jeg ikke har fått i meg – snarere tegn på litt for mye feit mat og/eller alkohol. Ernæringsfysiologen var snill og ga meg en planke å seile unna de mulige ekle tankene på; forhøyede verdier kan også komme fra vekttap… Nå ja, det siste halve året har jeg vært vektstabil og i mai var alle verdiene normale, så nei. Fokus på normalt fettinnhold fra nå av! Jeg vet jo så inderlig godt at i en travel hverdag i sommer har jeg tydd til energikonsentrert mat for å kunne spise lite og i fart! Alkohol er jeg ikke så bekymret for, tror jeg er innafor der, selv om jeg merker stor forskjell på dagsformen med hensyn til hvordan jeg reagerer på den. Noen dager tåler jeg 1-2 slurker, andre ganger funker 1-2 glass.

Så hopper jeg elegant over resten av samtalen med ernæringsfysiologen og går rett til konsultasjon med plastisk kirurg…

Den samtalen gikk heller ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Trodde det skulle være litt mer for og imot, litt mere anbefalinger og vurderinger, og ikke en rett på sak, ja vi kan operere, bare pek du! Men igjen så er det kanskje min egen usikkerhet som lager problem av denne tilnærmingen. Egentlig har jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg vil fikse på utseendet. Nei forresten, ikke dårlig samvittighet akkurat, men jeg kjenner jeg må rettferdiggjøre ønsket ovenfor meg selv og andre, og det hadde vært så fint å ha en lege (autoritetsperson) til å si at jeg absolutt må gjøre dette… Å bli fortalt at jeg kan gjøre det blir ikke helt det samme, teit, ikke sant? Uansett så har jeg nå en avtale om plastisk kirurgi i februar, for enten jeg trenger det eller ikke så er det mye løs hud rundt midten etter 40 % vekttap. Og skal jeg være ærlig spiller utseendet litt inn også, når jeg først har kommet så langt blir det veldig fristende å fikse det siste lille også.

I dagene og ukene etter turen sørover for kontroll og konsultasjon var det den siste som overskygget tankene. Det var litt skummelt å tenke på operasjonen(e), litt spennende å se for seg det mulige resultatet og uendelig mye enklere å forholde seg til enn resten av samtalen som hadde gått rett før.

Men tilbake til den vanskelige samtalen.

Å døyve følelser med mat er jeg ikke alene om her i verden, det er nå så mange av oss at de mer utartede tilfellene faktisk gis en diagnose – overspisningslidelse. En lidelse som plasseres sammen med de to mer kjente spiseforstyrrelsene Anoreksi og Bulimi.

…hvorfor skremmer dette meg så mye? Hvorfor fryser hjernen når jeg ser setningen jeg nettopp (ok, for ca 30 minutter siden) har skrevet? Jeg hadde håpet at 2 måneders ubevisst behandling av tankene skulle ha hjulpet litt, men jeg må innse at det har ikke skjedd mye siden september, men mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg kommet frem til noe jeg tror kan være i nærheten av sannheten. Sannheten om meg.

I alle de år jeg har hørt om, lest bøker om, sett filmer om spiseforstyrrelser har jeg sett på dem som en tilstand som tar fullstendig kontroll over individet som er rammet. Og som en følge av det har jeg også ment at de har ingen mulighet til å bli frisk eller kunne håndtere sydommen uten hjelp. Og der er det! Å få en diagnose som spiseforstyrret skremmer meg fordi det betyr for meg at jeg må innse at jeg ikke har kontroll og at jeg må be om hjelp – de to absolutt vanskeligste tingene jeg vet om!