Bare en bitte liten oppdatering i dag angående gårsdagens veiedag – jeg er i mål!
Og det som overrasker meg mest er hvor «stille» den målstreken ble passert denne uka. Nok en halv kg nedgang fikk meg ned under 25 i BMI og nå trekker jeg bare på skuldrene og sier; ok, det var det. Rart å tenke på hvor fokusert jeg har vært på akkurat det tallet siden jeg startet, nå må jeg vel seriøst begynne å tenke på nye mål.
Ildre
Nå er jeg der! Nå er jeg helt på randen av å nå målet – vektmessig! Jeg har nå en BMI på 25,0, det er akkurat der grensa går mellom normal vekt og overvektig, og det føles fantastisk!
Men, det får meg også til å tenke. Hva er egentlig normal? Er jeg mer normal nå enn før? Er jeg fortsatt den samme personen jeg var for 6 måneder siden? Har jeg skiftet fokus så mye at jeg fremstår som en annen, ikke bare av utseende, men også av sinn? Hm, ikke enkelt å svare på for meg, la meg tenke litt på det.
Hvor er min fokus i dag? Jo, en ting er mat. Jeg tenker like mye på mat som før. Forskjellen er at jeg tenker på hva skal jeg spise til neste måltid som kan gi meg de 10 grammene med protein som jeg skal ha, nok fett og lite nok karbohydrat til at jeg ikke får dumping? Spiser jeg sakte nok? Er mengden passe, eller blir denne skjea med erter akkurat det som blir for mye? (jepp, det ble den til middag igjen i dag) Og ikke minst; oj, nå må jeg HUSKE på å spise! (jeg kunne nok la være å spise før, men jeg glemte det aldri…)
Før gikk det i tanker om når kan jeg få spist sjokoladen jeg kjøpe på fredag? Når kan jeg spise restene som ble til overs fra middag? Mm, bare litt potetgull før jeg går å legger meg, nei forresten, jeg tar smågodtet også – det er lenge til lørdag.
Den store forskjellen er rett og slett; NÅ bruker jeg tiden på å finne ut hvordan jeg skal få spist tilstrekkelig mengde, FØR slet jeg med å finne tilstrekkelig tid til å spise alt jeg ville spise. (Spesielt fordi det var så mye jeg helst ville spise alene – et sikkert tegn på matavhengighet!)
Noe annet som også opptar meg, men som jeg prøver veldig å ikke mase om til andre (enn han her hjemme), er størrelsen på klær. Før operasjonen behøvde jeg størrelse 44-46 for at plaggene skulle sitte stramt der de skulle og henge løst der de skulle det, nå sklir jeg rett inn i størrelse 34. Det er uvirkelig og jeg tør ikke handle mye nytt, for jeg tør liksom ikke tro det er sant! Nåvel, nok om det, før jeg blir stemplet som forfengelig, overfladisk, innbilsk og selvopptatt!
Noe jeg ikke bruker så mye tid til å tenke på er helsa, og det er jo litt betenkelig. På den annen side er det også forståelig, spør du meg! God helse merkes ikke i hverdagen i samme grad som dårlig helse. Jeg går ikke rundt å bekymrer meg for at blodtrykket er normalt. Jeg stønner ikke over hvor mye lettere det er å gå over gulvet uten 30 kg ryggsekk og jeg blir ikke deppa av å ikke trenge dobbelt dose astmamedisin når jeg går i godt driv til utgangen lengst unna på Gardermoen. Og jeg kjenner i hvertfall ikke avmakt med tanken på å slippe å måle blodsukker og å ta diabetesmedisn hver eneste dag. Det gikk forbausende fort å venne seg til den nye helsestatusen, nå må jeg virkelig fokusere for og tenke på den, men da kjenner jeg gleden boble inni meg.
Så, er jeg fortsatt meg? Ja, jeg føler meg sikker på det! Er jeg normal? Tja, det får andre avgjøre, men jeg er normal for meg!
Ildre
Ps. Følg gjerne bloggen min med å trykke på «Følg meg knappen» her på siden, da får du en e-post når jeg poster ett nytt innlegg.
Du må forresten gjerne dele innlegg på Facebook eller Instagram, det skal være knapper på siden for å gjøre det også. Ds
Og forklaringen er; jeg spiser for mye!
Denn uka hadde ikke bare vektnedgangen stoppet opp, jeg hadde gått opp en halv kg! Første reaksjon var litt av en tankevekker – jeg startet å lete etter unnskyldninger (selv om jeg kalte det forklaringer inne i mitt hode) Det jeg landet på som mest sannsynlige forklaring var sommervarmen, som gjorde at jeg hadde samlet vann i kroppen. Ja, så lett var det altså å falle tilbake til gammelt mønster, men heldigvis, og kudos til meg selv, jeg greide å tenke forbi dette og fikk en mistanke om at kanskje er inntaket høyere enn forbruket? Det som vekket meg skikkelig var å høre meg selv komme med de samme unnskyldningene som de gjør i TV-serien My 600 pound life!
I dag fikk jeg bekreftet det. Har loggført alt jeg har spist og drukket. Til dette bruker jeg appen MyFitnesPal. Der har jeg også lagt inn vekt, aktivitetsnivå og ønsket vekttap per uke. Den er også koblet sammen med pulsklokka som måler aktiviteten, slik at totalt behov av kcal, protein, karbohydrat og fett blir beregnet. Resultatet var brutalt! Jeg spiser mer enn nok til å vedlikeholde vekta jeg har nå og så lenge jeg ikke øker på med aktivitet vil jeg ikke gå ned mer i vekt! Så enkelt er det vel egentlig (jada, jeg VET da alt det her og skulle ikke behøve å bruke så mye energi på å overbevise meg selv om hva jeg gjør feil, men prosessen mellom ørene er ikke helt ferdig ennå, selv om operasjonen er det.
Det positive er at dette er en konkret årsak til stansen i vektnedgang, og det er enkle grep som må til for å ordne opp slik at jeg oppnår progresjon igjen. Hvis dette ikke er en effektiv motivasjon for å bevege seg mer, ja kanskje til og med gå til det steg å begynne å TRENE!, ja da vet ikke jeg hva mer som skal til.
I morgen er jeg igang! Helt sikkert!
Ildre
4 timer kurs om mestring av livet etter en gastrisk operasjon. Hva kan det gi meg? Hva kan det egentlig gi meg som jeg ikke allerede har funnet og lest på nett?, tenkte jeg. Hadde liten tro på at noe nytt skulle komme på bordet, men jeg møtte opp likevel. Hadde jo allerede betalt for kontrollen og kurset, og siden jeg hadde kontrolltime samme dag var jeg allerede i byen, så..
For det første – kjempefint å treffe andre som har blitt operert på samme tid som meg. Vi var 12 i alt, alle operert i løpet av 1 ukes tid i februar. Det viste seg at alle de andre hadde tatt sleeve, men vi hadde mye til felles uansett. Lurer forresten på hvorfor «alle» velger sleeve? Jeg mener; hvis de først skal gjøre dette drastiske inngrepet, hvorfor ikke velge det som gir mest hjelp? Eller er det kanskje jeg som ikke har forstått greia? Jaja, gjort er gjort, og til nå er jeg godt fornøyd med resultatet. Ikke var jeg den som hadde gått ned minst av overvekta heller, snarere tvert i mot – og vi var etter det jeg kunne se flere med omtrent samme utgangspunkt. Oj, nå ser jeg det! Jeg har gjort dette til en konkurranse mot andre enn meg selv! Nei, nei, nei, det er ikke slik jeg vil fremstå! Slike tanker skal ut av hodet ASAP! Jeg må finne andre ting å bruke konkurranseinstinktet på!!!!
Så, hvilke tema kom opp i går. Hm, la meg sjekke notatene – ja, selvfølgelig tok jeg notater! Satt der som et skolelys med nettbrettet og hamret løs på tastaturet som om jeg skulle opp til eksamen på slutten av dagen. Har liksom ingen annen måte å delta på møter eller samlinger på (jepp, selv på foreldremøter på skolen sitter jeg der med nettbrettet mitt, nesten litt patetisk, det har blitt som et støttehjul) De tok opp 4 tema; Mestring, Fysisk aktivitet, Medisinsk informasjon og Kosthold. Mye av det som kom opp var repetisjon fra Evalueringsdagen i januar og samtalen med kirurgen dagen etter operasjonen, men gjentagelser av et godt budskap skader vel ikke. Må innrømme at jeg satt det meste av dagen og krysset av på min mentale liste; vet det, visste det, har hørt det før, osv, men til slutt kom oppsummeringa og da oppdaget jeg at jeg ikke hadde dagens vitigste punkt på lista mi engang; flytte fokus bort fra vektnedgangen som mål og over på livsstilendring som det egentlige målet! Resultatet ble at jeg i løpet av 2 minutter på slutten av dagen endret holdning fra en «know-it-all» med full kontroll, til å føle meg fullstendig «i drift» uten noen fornuftige mål for hva jeg holder på med. Det er en følelse jeg IKKE liker, så nå er det full fokus på å vurdere andre ting enn vektnedgang som mål på suksess og mestring!
Målløs hilsen
Ildre
Velkommen på min reise gjennom det som skal bli en viktig endring i mitt liv. Dette er reisen til en slankeoperert, så har du ingen interesse av dette temaet kan du bla videre til neste blogg. No hard feelings fra min side.
Har du imidlertid interesse av å vite hva som skjer før og etter en slankeoperasjon er du velkommen til å følge meg. Men en liten advarsel; det kan bli veldig personlig og utleverende – jeg aner ikke hva som skal og kan skje i månedene fremover. Jeg kan kanskje komme med uttalelser og meninger du er sterkt i mot, så still med ett åpent sinn; dette er min personlige opplevelse og intet mer.
Til slutt noen ord om tittelen; Mindre Meg, Mere Meg. Mindre henspeiler selvfølgelig til det forventede vekttapet, målet er jo at det skal bli mindre av meg. Mere symboliserer håpet og ønsket om at til slutt vil den personen jeg ser inne i hodet endelig vises i speilet.
Du hører snart fra meg igjen!
Ildre
Mindre Meg, Mere Meg 