Merke gastrisk

Alt har en forklaring!

ildre Legg igjen en kommentar

Og forklaringen er; jeg spiser for mye!

Denn uka hadde ikke bare vektnedgangen stoppet opp, jeg hadde gått opp en halv kg! Første reaksjon var litt av en tankevekker – jeg startet å lete etter unnskyldninger (selv om jeg kalte det forklaringer inne i mitt hode) Det jeg landet på som mest sannsynlige forklaring var sommervarmen, som gjorde at jeg hadde samlet vann i kroppen. Ja, så lett var det altså å falle tilbake til gammelt mønster, men heldigvis, og kudos til meg selv, jeg greide å tenke forbi dette og fikk en mistanke om at kanskje er inntaket høyere enn forbruket? Det som vekket meg skikkelig var å høre meg selv komme med de samme unnskyldningene som de gjør i TV-serien My 600 pound life!

I dag fikk jeg bekreftet det. Har loggført alt jeg har spist og drukket. Til dette bruker jeg appen MyFitnesPal. Der har jeg også lagt inn vekt, aktivitetsnivå og ønsket vekttap per uke. Den er også koblet sammen med pulsklokka som måler aktiviteten, slik at totalt behov av kcal, protein, karbohydrat og fett blir beregnet. Resultatet var brutalt! Jeg spiser mer enn nok til å vedlikeholde vekta jeg har nå og så lenge jeg ikke øker på med aktivitet vil jeg ikke gå ned mer i vekt! Så enkelt er det vel egentlig (jada, jeg VET da alt det her og skulle ikke behøve å bruke så mye energi på å overbevise meg selv om hva jeg gjør feil, men prosessen mellom ørene er ikke helt ferdig ennå, selv om operasjonen er det. 

Det positive er at dette er en konkret årsak til stansen i vektnedgang, og det er enkle grep som må til for å ordne opp slik at jeg oppnår progresjon igjen. Hvis dette ikke er en effektiv motivasjon for å bevege seg mer, ja kanskje til og med gå til det steg å begynne å TRENE!, ja da vet ikke jeg hva mer som skal til.

I morgen er jeg igang! Helt sikkert!
Ildre

Mestring

ildre 4 kommentarer

4 timer kurs om mestring av livet etter en gastrisk operasjon. Hva kan det gi meg? Hva kan det egentlig gi meg som jeg ikke allerede har funnet og lest på nett?, tenkte jeg. Hadde liten tro på at noe nytt skulle komme på bordet, men jeg møtte opp likevel. Hadde jo allerede betalt for kontrollen og kurset, og siden jeg hadde kontrolltime samme dag var jeg allerede i byen, så..

For det første – kjempefint å treffe andre som har blitt operert på samme tid som meg. Vi var 12 i alt, alle operert i løpet av 1 ukes tid i februar. Det viste seg at alle de andre hadde tatt sleeve, men vi hadde mye til felles uansett. Lurer forresten på hvorfor «alle» velger sleeve? Jeg mener; hvis de først skal gjøre dette drastiske inngrepet, hvorfor ikke velge det som gir mest hjelp? Eller er det kanskje jeg som ikke har forstått greia? Jaja, gjort er gjort, og til nå er jeg godt fornøyd med resultatet.  Ikke var jeg den som hadde gått ned minst av overvekta heller, snarere tvert i mot – og vi var etter det jeg kunne se flere med omtrent samme utgangspunkt. Oj, nå ser jeg det! Jeg har gjort dette til en konkurranse mot andre enn meg selv! Nei, nei, nei, det er ikke slik jeg vil fremstå! Slike tanker skal ut av hodet ASAP! Jeg må finne andre ting å bruke konkurranseinstinktet på!!!!

Så, hvilke tema kom opp i går. Hm, la meg sjekke notatene – ja, selvfølgelig tok jeg notater! Satt der som et skolelys med nettbrettet og hamret løs på tastaturet som om jeg skulle opp til eksamen på slutten av dagen. Har liksom ingen annen måte å delta på møter eller samlinger på (jepp, selv på foreldremøter på skolen sitter jeg der med nettbrettet mitt, nesten litt patetisk, det har blitt som et støttehjul) De tok opp 4 tema; Mestring, Fysisk aktivitet, Medisinsk informasjon og Kosthold.  Mye av det som kom opp var repetisjon fra Evalueringsdagen i januar og samtalen med kirurgen dagen etter operasjonen, men gjentagelser av et godt budskap skader vel ikke. Må innrømme at jeg satt det meste av dagen og krysset av på min mentale liste; vet det, visste det, har hørt det før, osv, men til slutt kom oppsummeringa og da oppdaget jeg at jeg ikke hadde dagens vitigste punkt på lista mi engang; flytte fokus bort fra vektnedgangen som mål og over på livsstilendring som det egentlige målet! Resultatet ble at jeg i løpet av 2 minutter på slutten av dagen endret holdning fra en «know-it-all» med full kontroll, til å føle meg fullstendig «i drift» uten noen fornuftige mål for hva jeg holder på med. Det er en følelse jeg IKKE liker, så nå er det full fokus på å vurdere andre ting enn vektnedgang som mål på suksess og mestring!

Målløs hilsen
Ildre

Ingen mat, ingen kos

ildre Legg igjen en kommentar

Hva er kosemat? Går det egentlig an å definere kosemat, eller skal jeg kalle det trøstemat? En angrepsvinkel er selvfølgelig å si at all mat jeg spiser i forbindelse med følelser; gode eller dårlige, er kosemat. Kick lakrisen og M sjokoladen jeg spiser på kino, smågodet eller potetgullet jeg spiser i sofakroken mens jeg binge watching serier på Netflix eller HBO Nordic. Osten og rødvinen jeg nyter i armkroken til min kjære på en lørdagskveld eller sjokoladen og tekoppen som innleder en forventet lang og uforstyrret spilløkt foran PC’en. Når jeg tenker nøye etter kaller jeg det bare kosemat når følelsene har positivt fortegn, når jeg bruker maten for å døyve det vonde og det vanskelige at den samme maten blir trøstemat. 

Ok, trøstemat kan jeg forstå er en utfordring. Det er jo helt klart noe annet jeg trenger når jeg tyr til smågodt og boksen med Ben & Jerry is. Men det er heller ikke rart at jeg gjør det! Gjennom et langt liv med med studier av amerikanske (og andre) filmer, har jeg , som mange andre lært at følelser kan døyves med søt, fet mat. Enn om jeg heller kunne tatt til meg den engelske tradisjonen med troen på «a nice cup of tea will fix everything»?!

Det går faktisk an å se helt vitenskapelig på trøstemat. Forskere har funnet at mat som er sammensatt tilnærmet likt som morsmelk når det gjelder forholdet mellom fett, protein og karbohydrater, blir oppfattet av kroppen som trøst.

Femti prosent av kaloriene i morsmelk kommer fra fett, 42 prosent fra melkesukker som er karbohydrater, og åtte prosent fra protein. Når vi, eller industrien, ønsker å lage noe «godt», blander vi omtrent like mange kalorier fra karbohydrater og fett, og vips så har vi laget trøstemat, sier Lindberg.Både kroppen og psyken er innstilt på å koble følelser med mat. Det er måten du agerer og regulerer spisingen som gjør forskjellen på om det er helsefarlig, eller bare enkel trøst en gang i blant. 

Det er ikke rart vi er nesten sjangseløse i kampen mot snop og snacks!

Kosematen da? Er det nå så farlig med den? Tja, den erstatter i hvertfall ikke følelser og kamuflerer ikke problemer som skulle vært tatt tak i, men her snakker vi vel om kvantum…
På dette området er det ikke noen fordel å være oppvokst i Trøndelag. Her har vi ikke bare tradisjon for å servere noe når det kommer besøk, men hvis ikke halvparten av maten er til overs når alle er sprengmette har vi skjemt oss ut og bydd fram for lite. Det blir liksom alt for mye av det gode!

Ikke det at vi trøndere er alene om det, tror det er vanlig på de mange steder i Norge, kanskje med unntak av i byene, hvor de har blitt litt mer opplyst (eller late, som min farmor ville sagt) Er forresten ikke bare nordmenn som koser seg med mat. Se for deg et italiensk, fransk, spansk familiemåltid. Det skal bugne av mat, det skal spises og drikkes og nytes over lang tid. Det som slår meg er at dette stammer sikkert fra tidligere tider, den gang det var lite mat på bordet hos folk flest og overdådige måltid var et tegn på rikdom og suksess. Kanskje henger dette litt i oss ennå? Denne tanken om at såppas må vi kunne unne oss (vi som har råd til det..)

Hvorfor bekymrer jeg meg over dette nå når jeg har tatt operasjonen? Har jeg ikke fått et verktøy som skal hjelpe meg nettopp i kampen mot overspising og fett og sukker? Jo, det har jeg, men jeg tror også at det er her den store kampen min kommer til å stå når vektnedgangen stabiliserer seg og den nye hverdagen kommer. (De første ukene, månedene, året er som hvetebrødsdager, vekttapet kommer litt av seg selv når en stor kropp får i seg alt for lite næring til å opprettholde vekta) Ennå går det bra. Minimagen har ikke plass til mer en 1-2 dl mat samme hvor godt det smaker, og sukker, selv i lave konsentrasjoner gjør meg kvalm og skikkelig uvel. Passer jeg på å spise hver 3-4 time kjenner jeg heller ingen sult. Men jeg ser hva som diskuteres på nett i ulike fora for slankeopererte. Jakten etter å finne snop som man tåler, kommentarer om at «man må da kunne unne seg såppas», «man skal da leve også», bygger opp under bekymringen om at dette kan bli stenen jeg snubler i til slutt. Hvis mange nok sier at jeg kan ikke «leve» uten å kose meg med mat kan jeg fort finne på å tro på det igjen!

Ildre

5 uker – ingen veiedag

ildre Legg igjen en kommentar

Det er onsdag og veiedag, men jeg sitter på et hotell på Gardermoen og fikk ikke plass til badevekta i kofferten. Veiedag får bli i morgen! Har tatt selfien, men jeg greier ærlig talt ikke se noe forskjell i ansiktet ennå.

Siden sist har jeg testet litt nye grenser. I helga var jeg på skole jubileum. Pub på fredagskvelden. Selvfølgelig drakk jeg ikke noe alkohol, holdt meg til isvann. og bestilte minitapas for mat. Spiste spekeskinka og litt skorpe fra brødet dyppet i aeoli (den var det mulig å tygge godt) Det gikk glimrende, men fikk mange kommentarer på at maten var urørt. Syntes det var like greit å oppdatere alle ved bordet om operasjonen, så slapp jeg mere kommentarer om det.

Lørdag fikk jeg sjekket hvor utholdende jeg er. 14 timer med sightsing, omvisning, lunsj, shopping og middag. Rakk bare en minipause før middag, men synes jeg holdt fint ut likevel. Kanskje jeg begynner å få et mer normalt energinivå nå? Middagen spiste vi på To Rom og Kjøkken. De tok min forespørsel om halve porsjoner på strak arm. Må innrømme at det føltes mye bedre å spise opp nesten all maten på tallerkenen i stedet for å bare pirke i maten! Takk og pris at magen godtar rent kjøtt uten å mukke! Det gjør det mye enklere å spise på restaurant og å holde protein inntaket opp på riktig nivå.

Fant meg ett par nye ting å spise på farten; 

  • Tine Go Morgen Zero med nøtter – litt lite protein, men duger i en krise når jeg er ute og reiser
  • Proteinbar sjokolade/bringebær – 20 g protein i en liten bar. Smaker godt gjør den også!

Lørdag bestemte jeg meg også for å gå ut «offentlig» på Facebook. Det er sikkert like godt å gjøre det før ryktet begynner å gå pga av raskt vekttap. Før jeg vet ordet av det ville jeg sikkert vært på gravens rand med en eller annen alvorlig sykdom; det er utrolig hva folkesnakk kan få ut av de minste endringer. Nåvel, noe snakk blir det sikkert likevel, men det må en vel sikkert regne med.

Ildre

Veiedag

ildre 4 kommentarer

1 kg ned siden forrige uke!

Prøver hardt å ikke tenke: bare 1 kg!? Men jeg lykkes ikke spesielt godt meg det. Den fornuftige og rasjonelle delen av hjernen sier (nei, roper) at dette er bra! Dette er fornuftig! Dette gir kroppen tid til å henge med i svingene og huden mulighet til å trekke seg sammen! Og jo da, alle disse argumentene henger selvfølgelig på greip, og når jeg ser på matinntaket (ca 1000 kcal) kontra antatt behov for å vedlikeholde dagens vekt (ca 2000 kcal) går jo regnestykket fint opp med et vekttap på 1 kg. 

Sukk, hadde det ikke vært for den irrasjonelle, utålmodige delen av hjernen som sier jeg vil «rase» ned i vekt!

Mot normalt

ildre Legg igjen en kommentar

Dumpet opp i en diskusjon på Facebook forrige dagen – lever en slankeoperert et normalt liv?

Det startet en liten tankeprosess oppe i hodet mitt; Slankeopererte snakker om å leve et normalt liv, men er det normalt å være slankeoperert? Ok, jeg medgir at det er blitt mer vanlig, men er det fortatt normalt?

Etter operasjonen må jeg være forsiktig med hva jeg spiser, ikke bare for at jeg ikke skal legge på meg igjen, men også fordi det kan være matvarer jeg ikke tåler. Sukker og fett er det vanligst som  gir besvær med fordøyelsen i form av kraftige og ubehagelige reaksjoner. Ikke at det er dumt å redusere inntaket av sukker og fett for noen og en hver, men her snakker jeg om veldig redusert inntak. Mange er heldige og kan spise alt, men alle vil være nødt til å redusere på mengden og det fører til, vitamin- og mineralmangel!

Ok, å ta vitamintilskudd er kanskje ikke så unormalt, det er mange som må det av forskjellige årsaker, men en hel neve av dem? Jeg behøvde ikke tilskudd før operasjonen, så det er litt av en overgang med 10-11 tabletter pr dag!

Og ikke minst har vi fokuset på mat. Det er nå en gang slik at for mange (de fleste?) har et heller usunt forhold til mat ført til overvekten, som igjen førte til slankeoperasjon. Etter operasjonen blir ikke fokuset noe mindre. Hva kan jeg spise? Hva tåler jeg – i dag? Har jeg drukket nok i dag? Er det nok protein i dette måltidet? Hvor mye karbohydrat, dvs sukker? Hvor mye fett? Når spiste jeg sist? Når skal jeg spise igjen? Kan jeg drikke nå? Spiser jeg sakte nok? Jeg blir hele tiden eksponert for mat som jeg må ta stilling til om jeg kan spise eller ikke. Før visste jeg utmerket godt hva som var bra for meg og hva som ikke var det, må jo ha levd med hodet i sanda hvis jeg ikke hadde fått med meg alle kostholdsråd som har kommet frem med åra, men selv om jeg visste det valgte jeg alt det usunne – fordi det var så godt, og følgene kom ikke med en gang. Bortsett fra en uggen følelse av «dagen derpå» etter smågodtfråtsing på kvelden. Herregud så dårlig jeg har vært uten å vite det før nå! Uten sukker føler jeg lettere allerede, mye lettere enn vekttapet skulle tilsi og med et energiinntak på absolutt minimum. Det er ikke tvil om at dette er bedre for kroppen! Om det er bedre for psyken gjenstår og se. Da kommer vi inn på utsagn som «det må da være lov å kose seg litt» eller «en må jo leve også», men det får være et tema for en annen dag.

Så jeg spør meg selv, er det normalt å være slankeoperert? Er det normalt å leve med 20 – 25 % størrelse på magesekken? Er det normalt å leve med 1,5 meter av tynntarmen forbikoblet? Nei, mener jeg, men jeg tror fullt og helt at det går helt fint å leve slik. Det blir litt som å leve med utlagt tarm tenker jeg. Det er helt vanlig, men kroppen er ikke konstruert til å fungere slik, sånn i utgangspunktet. Det er mange tilpasninger som skal til, Det er mange dager med feiling og utprøving, men til slutt er resultatet verdt det! Et lettere, og sannsynligvis lengre liv, hvor jeg kan gjøre ting jeg ikke har gjort på mange, mange år!

Optimistisk hilsen
Ildre

Var det bare en drøm?

ildre 2 kommentarer

I går hadde jeg hodet fylt av rare tanker. Våknet med en lett panikkartet følelse av at dette kanskje bare er en drøm. Kanskje jeg ikke har operert i det hele tatt, kanskje jeg akkurat nå sitter i sofaen, som vanlig, med godteriposen og potetgullet innen kort rekkevidde. Med flekker etter sjokoladen på brystkassen og en heller uggen, uvel følelse etter alt sukkeret – og verdens verste samvittighet. Kjenner fortvilelsen hugger til før lettelsen siger innover meg – jo, jeg er operert (sjekket at arrene på magen er der), så dette kan bare bli bedre og bedre.

Men i dag igjen er den der, den lille tvilen om at noe er «feil». Hvorfor? Fordi jeg starta på moset mat i dag og har spist omelett, tunfisk med litt majones, rugkjeks og litt biff (ok, den var kanskje ikke innafor på moset mat, men kjøttet var veldig mørt og lettygd – og smakte himmelsk god!) 

1 eggs-omelett ble akkurat passe mengde

Alt dette, og ingen protester fra magen. Er det ikke egentlig meningen at dette skal være litt vanskeligere sånn i starten? Hva om det er åpent ned til resten av magesekken, så alt fungerer tilnærmet normalt?! Nei, jeg tror egentlig ikke det, jeg blir jo mett av samme mengde kjøtt jeg før fikk på 2 gafler. Eller mett er ikke riktig ord å bruke. Jeg er hverken sulten eller mett etter operasjonen, jeg føler meg heller full og tar det som et tegn på at nå har jeg spist nok. Spise gjør jeg etter klokka, har kun kjent noe som ligner på sultfølelse de dagene jeg har havnet på etterskudd med drikke – som nå! Det betyr jeg skal finne meg et glass vann før jeg tar kvelden.

Godnatt fra Ildre som er lykkelig fordi hun har fått brukt tennene i dag.

Kosthold etter operasjonen

ildre Legg igjen en kommentar

Dere har kanskje fått  med dere at jeg lever litt kjedelig i kostveien for tiden. Det går i supper og annet flytende. jeg skal gjøre et forsøk på å forklare hvorfor.

Både i den nye minimagen og i tynntarmen har jeg operasjonsår som skal gro. Det er selvfølgelig viktig at disse ikke belastes på noen måte i denne fasen, så flytende er det som må til, det renner videre uten å fylle magen til bristepunktet. Det samme skjer i de nye overgangene i tarmene; ingen belastning. I tillegg er det viktig å være forsiktig med sterke krydder for å unngå å irritere sårflatene mer enn nødvendig. Det er  tydeligvis stor variasjon mellom sykehusene når det gjelder anbefalinger om hvor lenge denne perioden skal vare. Noen sier 1 uke, Aleris sier 2,5 – jeg følger selvfølgelig mitt sykehus sitt råd! Synes det virker fornuftig, ser jo på de utvendige sårene på magen og tenker at de på innsiden har omtrent samme status, da virker det naturlig å holde seg til flytende.

Den største utfordringen er at jeg må spise så innmari sakte. Det går ganske greit når jeg sitter helt alene og spiser, men med en gang jeg har selskap og vi sitter og småprater litt durer jeg i vei og spiser i nesten gammelt tempo. Ikke bra! Her må det jobbes mer med rutinene!

Jeg nærmer meg slutten av perioden med flytende mat og i morgen skal jeg starte forsiktig med mat som kan moses. Det betyr omelett til frokost!!! Og kanskje tunfisk på boks til middag. Yey!