Så, hvor var jeg? Jo. Nyoperert med stramme bandasjer over 75 % av kroppen!

Det vil være en overdrivelse å si at jeg sover godt den første natta, men etter forholdene er det ikke så ille. Mellom glovarm, polstret kropp, tykk vinterdyne, varmt, tett rom og sykepeiere som sjekker om jeg sover eller trenger smertestillende flere ganger i løpet av natta, blir den nokså oppstykket. Heldigvis er det ikke noe stress med å måtte spise frokost kl 0700 – jeg får sove mye lenger enn det.

Til slutt er det blæra som tvinger meg ut av senga! Greit å vite at alt av kroppens funksjoner virker etter operasjonen også (og at jeg greier å få i meg nok væske) Det er forresten litt av et arbeidsstykke å utføre slike nødvendige ærend. Se for deg at dette skal skje uten å ta av polstringen, med begrenset mulighet til å bøye i knær og med et håp om at strålen skal treffe i skåla og utenom bandasjer og kompresjonsplagg.. Mens jeg sliter med denne øvelsen har jeg ingen tanker om at dette skulle vært filmet, i motsetning til etterpå, når jeg subber i mumiefart i gangen på min første av dagens anti-blodpropp-turer.

Formiddagen går med til å spise, drikke, subbe, lese, takke nei til morfin, ta en liten kattevask, få på deodorant og ansiktskrem og skifte til egne klær!

Maten er grei, ikke noe å skrive restaurantanmeldelse over, men jeg blir mett og jeg får påfyll hver tredje time, akkurat som jeg trenger. Vann, saft, juice og te eller kaffe er tilgjengelig hele tiden. Jeg må likevel be om litt intravenøst for å komme ajour med hodepinen som kommer sigende fordi jeg er så varm og etterhvert på grensen til dehydrert. Heldigvis er det mildt nok ute til at jeg kan sette vinduet på gløtt så det blir mye bedre luft og temperatur inne på rommet utover dagen. (Virkelig et privilegium å få ha enerom – da kan jeg gjøre slikt uten å føle at jeg ødelegger for noen andre)

Hver gang jeg skal komme meg ut av senga blir jeg litt skeptisk. Det kjennes veldig stramt ut der jeg antar operasjonssårene er når jeg retter meg opp eller prøver å strekke ut beina. Jeg tror ikke det er mulig å gjøre noe galt, men siden jeg vet de har brukt lim og ikke nål og tråd (ok, ikke vanlig nål og tråd selvfølgelig, men den kirurgiske ekvivalenten) sliter hjernen litt med å stole på at sårkantene faktisk holder seg sammen hvis jeg rører på meg brått og uventet. Det går sikkert bra, prøver jeg å si til meg selv, de hadde gitt meg tydelig beskjed hvis dette kan være et problem, så slapp av damen! Ingen maser om at jeg skal opp å gå, men før operasjonen sa legen at det måtte jeg gjøre så jeg kunne slippe sprøytene med blodfortynnende. Kanskje det betyr at jeg er aktiv nok siden ingen maser?

Ute i gangen møter jeg de andre pasientene, eller ser dem i hver sin seng gjennom halvåpne dører. Alle har vi nok med oss selv der vi subber rundt i tøfler med drenposen i den ene hånda og mobilen i den andre, så vi utveksler ingen ord, ikke engang et lite nikk eller smil. Jeg tenker at det er litt trist, vi burde snakke med hverandre. Utveksle erfaringer så langt, skulle tro vi hadde felles interesse, men jeg finner ikke energien til å bryte ut av min egen lille boble engang, hvordan skal jeg greie å bryte gjennom til en vilt fremmed som bare tilfeldigvis har fått utført et kirurgisk inngrep omtrent samtidig som meg? Det blir til at vi passerer i stillhet og utveksler kun noen ord med sykepleierne vi treffer i gangen.

Hvis jeg tror jeg skal få lest mye mens jeg er innlagt tar jeg feil. Hver gang jeg legger meg til rette i senga med beina høyt og ryggen akkurat passe oppbygget av senga og puter tar det ca 15 minutter før jeg sovner. Halvparten av den tiden bruker jeg til å huske hva jeg har lest før – det er ikke lett å holde tråden i plottet i boka på denne måten!

Noe av det beste med dagen i dag er å få tatt en liten vask og få byttet ut sykehusskjorta med min egen joggedress. Føler meg litt mindre om pasient da! Og ansiktskrem, må ikke glemme den deilige følelsen av å få smurt inn det tørre, stive ansiktet i rikelig med ansiktskrem. Ren nytelse!

Etter lunsj dukker kirurgen opp for å høre hvordan jeg har det. Jeg har selvfølgelig akkurat sovnet, så de første minuttene er jeg sånn passe omtåket. Han gir meg en kort oppsummering som går på at operasjonen gikk effektivt og greit, ingen problemer og han tror resultatet blir fantastisk bra (hva annet kan han si da?!) Virker litt tvilende til min påstand om at jeg ikke har vondt, tror nok jeg leker tøff, men når jeg påpeker at de må vekke meg hver eneste gang de etter planen skal gi meg smertestillende blir jeg motstrebende fritatt fra «maset» mot å love å be om noe sterkere enn paracet når jeg trenger det. (Jeg sier ja og vet jo at det aldri kommer til å skje)

Et lyspunkt er at de kan fjerne drenet allerede på ettermiddagen. Greit å bli kvitt det før jeg skal skrives ut, selv om det har gått overraskende greit å ha det hengende (en av sykepleierne viste meg hvordan jeg kunne knyte det fast til klærne mine så jeg slapp å gå å bære på det). Trodde det skulle føles veldig blæh, men nei, ble istedet litt bekymret for at det skulle bli mye søl uten, ettersom de fjernet det så tidlig. Er overrasket over hvor fort det går å endre innstilling når jeg ikke vet på forhånd hva jeg går til og har forutintatte meninger!

Neste dag er det ikke mulig å sove lenge. Jeg våkner i god tid før kl 07 av byggeplasslyder. Det viser seg at ute i gangen, rett utenfor døra til rommet mitt, skal det settes opp en ny vegg. Det er mulig å åpne døra, men ikke helt opp. På et tidspunkt blir jeg faktisk med på en testkjøring nå de må sjekke om det er mulig å kjøre senga ut og inn av rommet slik veggen står..det viser seg at den må justeres litt. Hele dagen er det hamring, banking og boring i murvegger, gjett om jeg er fornøyd med at jeg pakket ned headsettet med noice cancelling funksjon!

Dagen i dag ligner mye på den i går og går med til å spise, sove, subbe i gangen – nei, i dag GÅR jeg i gangen. Alt er mindre starmt og sårt, spesielt i lysken, så jeg kan nesten stå helt oppreist, selv om jeg går som jeg har et stramt, knelangt skjørt på meg. I løpet av dagen får jeg lagt inn flere turer i trappa; ned til første, opp til fjerde, ned til første, opp til tredje, ned til første og opp til tredje igjen – er superfornøyd med meg selv!

Kirurgen stikker kjapt innom i dag også for å høre om jeg har noen spørsmål før jeg skal skrives ut i ettermiddag. Jeg kommer ikke på noe annet enn å ønske utskrift fra jounalen med oppsummering av inngrepene, offisielt for å ta med til fastlegen og få arkivert en kopi i jounalen min der, men aller mest fordi jeg gjerne vil lese det selv for å ta inn over meg hva som har blitt gjort. Han virker overrasket , og virker først litt uvillig(?), men svarer at selvfølgelig skal jeg få det med meg når jeg drar.

Det beste med visitten er at 1 lag med bandsjer og bomull blir fjernet. Kjenner at kjernetemperaturern synker umiddelbart. I tillegg skifter de resten av bandsjene så hele kroppen får luftet seg og jeg får se hvordan det hele ser ut! DET var ingen positiv opplevelse!

Magen ser ut som en stram ballong med arr fra hoftekam til hoftekam og en vertikal kløft fra navle til skambeinet. På innsiden av lårene, hele veien fra rett over kneet og opp til langt forbi lysken er jeg riktignok limt, det er ingen trådender som stikker ut, men det ser ut som jeg er snurpet sammen! Jeg rekker ikke se så mye, men jeg rekker å ta ett par bilder som jeg fordøyer i ettertid. Akkurat nå må jeg bare stole på kirurgens erfaring når han sier at dette blir et veldig bra resultat..

Klokka 18 på ettermiddagen pakker jeg sammen og tar farvel med de som er på jobb. De har vært helt supre og hvis noen på Aleris Frogner skal få litt ekstra skryt er det damene som tok hånd om meg på sengeposten! Makan til hyggelig, hjelpsom, omsorgsfull og nevnte jeg rett og slett hyggelig gjeng med profesjonelle folk! Jeg blir sendt av gårde meg gode ord, klemmer og et «Du ser smashing ut!»

Jeg starter med en advarsel denne gangen også! Dette er del 2 av et langt innlegg (selv om jeg delte det opp) og det er fortsatt ikke dagsaktuelt, men det er skrevet basert på notater som ble gjort underveis. Tema er fortsatt hvordan jeg har opplevd å fjerne overskuddshud! I dag skal jeg fortelle om selve operasjonsdagen.

Operasjonsdagen – før operasjonen

Møter på sykehuset lenge før avtalt tid som er kl 07:15. Nydusjet og med en siste kopp te (uten melk eller sukker) innabords. I bagen har jeg nettbrett, ladekabel og løse og ledige klær type joggebukse og hettejakke (og sminke! Jeg bruker nesten aldri sminke til hverdags, hvorfor tror jeg at jeg får bruk for det på her på sykehuset?!) Et assortert utvalg av proteinbarer er også med, for jeg er litt bekymret for hvor ofte og hvilken mat jeg har tilgang til på sykehuset. Jeg skal jo tross alt være her i 2 døgn og kan ikke leve på 3 måltid om dagen. Hm, så rart det er å tenke slik. for 2 år siden kunne jeg godt greie meg med ett stort måltid pr døgn hvis det kneip, nå må jeg ha 5-6 for ikke å gå tom for energi.

Er sulten for første gang siden slankeoperasjonen, det vil si for første gang på nesten 2 år, men det er vel egentlig som forventet. Når jeg ikke får spise eller drikke er mat det det eneste jeg kan tenke på. Er fortsatt ikke nervøs her jeg sitter på venterommet sammen med 2 andre (lurer på hvilke inngrep de skal få utført). Jeg mistenker at det er en høy grad av fortrengning på gang i dag også. Dessuten funderer jeg på om jeg får eget rom eller om jeg må dele – håper virkelig jeg får eget rom! Jeg som er så lite sosial i utgangspunktet kjenner jeg virkelig kan tenke meg å ha et sted å være alene etter operasjonen.

Litt over kl 07 blir jeg hentet og så går det slag i slag! Akkurat som sist opplever jeg hele situasjonen som litt surrealistisk. Det er lite venting, det er lite utenomsnakk, alt er rett på sak og jeg føler meg veldig delaktig i forberedelsene.

Først blir jeg tatt med inn på det jeg tror er oppvåkningsrommet (heter det det? Høres ikke riktig ut, men jeg mener altså rommet hvor jeg forventer å ligge de første timene etter operasjonen og mens jeg våkner til). Jeg får tildelt ei seng og må av med mine egne klær og på med lekker sykehuskjortel med delikat rute-prikke-mønster (ja, jeg er ironisk nå!). Jeg får beholde trusa på, det hjelper litt, føler meg ikke fullt så eksponert. Så får jeg utdelt skinnende hvite kompresjonsstrømper som rekker fra tær til lyske. Må innrømme at jeg ser en klar fordel å ha tatt av mine 40 kg før jeg skal manøvrere de oppover beina -for en jobb!

5 minutter seinere kommer anestesilegen og vi starter forhandlingene om smertestillende. Jeg vil ikke ha morfin eller andre opioater for å slippe å være kvalm, svimmel og generelt føle meg elendig når jeg våkner opp. Jeg vet at det begrenser mulighetene betraktelig, men det er vanskelig å akseptere en ulempe jeg vet om (kvalmen) for å unngå noe jeg ikke vet med sikkerhet vil komme (kraftige smerter). Partene kommer fram til en slags avtale som innebærer at pasienten (jeg ) aksepterte full dose smertestillende premedikasjon (Oxycontin, Fentalyl og Paracet), sammen med kvalmestillende, mot å få vetorett mot alle opoider postoperativt. Tror begge parter er sånn passe misfornøyd med denne avtalen.

Neste post på programmet er kirurgen og en rød markeringstusj! Da er det slutt på den siste rest av tildekking. Av med alt og slapp heeelt av på benken mens planlagte snittlinjer tegnes opp. Jeg prøver å forestille meg hvordan resultatet blir, men kjenner at jeg bare må stole på kirurgen. Stole på at han vet hva han gjør og stole på at han vet hva som må gjøres for at resultatet skal bli slik jeg håper på. Akkurat her og nå kjenner jeg at jeg skulle diskutert alt i mye mer detalj på forhånd – hva om han ikke har forstått hva jeg ønsker å oppnå?! En bitteliten følelse av anger sniker seg ubedt inn i hodet. Hva har jeg gitt meg ut på?! Men det er for seint å snu nå! Ikke sant?

På vei tilbake til senga blir jeg møtt av en sykepleier med premedikasjon og ett lite glass vann. Jeg svelger tablettene som den lydige pasienten jeg er (hahaha) og nyter de få slurkene med vann jeg får, så tusler vi inn på operasjonsalen hvor kirurgen overlater meg til resten av operasjonsteamet for forberedende prosedyrer. Alle uten hansker håndhilser og alle presenterer seg med navn og funksjon. Jeg husker ikke ett eneste navn i ettertid og heller ikke hvilke ansikt som hadde ansvaret for hvilke oppgaver, så bortsett fra å ha en beroligende effekt var det hele mer eller mindre bortkastet.

Det første som skjer er 20 kjølige minutter hvor jeg står med armene opp og lett fremoverbøyd mens jeg lener meg på et opphengsstativ for intravenøst og operasjonområdene og den omkringliggende huden blir vasket i knallgul steriliserende væske. I bakgrunnen står en radio på med nyheter og musikk, samtalen går og jeg er på en måte en del av teamet samtidig som jeg står utenfor og ser ned på mine hvite kompresjonstrømper som sakte fylles med gule flekker. Det som krever mest innvolvering fra meg er når jeg skal komme meg bort til og opp på operasjonsbordet uten at noen av armene eller beina berører hverandre eller resten av kroppen. Det er virkelig et teamarbeid for å få det til. En person holder armene mine over hodet mens to personer løfter ett bein hver mens jeg prøver å velte meg ned på et bord som er litt for høyt opp i forhold til mine eskjedne cm over bakkenivå, men vi greier det og jeg får skryt for å være slik en samarbeidsvilling pasient.

På dette tidspunktet har den vitebegjærlige delen av meg for lengst tatt over så jeg følger ivrig med på alle detaljer jeg greier å snappe opp. Blodtrykk og puls er normal. Skal det, eller skal det ikke legges inn kateter? BLØR DU? Nei, nå ser jeg det, legen har brukt rød tusj, hm, det bruker han ikke gjøre.. Planen er å ta buk og lår først så jeg legges på ryggen og etterhvert blir alt utenom operasjonområdene dekket til med grønn duk som tapes fast og strekkes opp fra brystkassen opp mot hodet som et telt. Jeg får ikke helt med meg hvorfor «teltet» er der fordi jeg får surstoff og…

Operasjonsdagen – etter operasjonen

..min neste bevisste tanke er; Åh nei, hva gikk jeg glipp av nå!? Det har gått minst 3 timer siden jeg fikk med meg noe som helst, hva har blitt gjort?!

En sykepleier går forbi og registrerer at jeg er våken og spør for første, av det som skal føles som uendelig mange ganger det neste døgnet, om jeg trenger smertestillende. Jeg skjelver og hakker tenner så jeg nesten ikke kan snakke tydelig, er ulidelig tørst, og bare halveis våken, men jeg har ingen smerter og ønsker bare å sove videre. Og sove gjør jeg! Litt Petidin fjerner skjelvingene og litt vann (herregud så godt!) fjerner tøsten og jeg er borte fra denne verden igjen.

Litt seinere, eller mye seinere – jeg aner virkelig ikke – blir jeg trillet inn på eget rom, med eget bad! Under 2 sykepleieres årvåkne blikk kaver jeg meg sakte og forsiktig ut av senga og inn på badet. Jeg er så innsurret i bandasjer og kompresjonsplagg at jeg knapt kan bøye hverken knær eller hofter, men jeg tisser en liten skvett og alle er fornøyde – ikke minst meg, som får legge meg å sove igjen.

Resten av kvelden og natta går med til å sove, bli vekt for å si nei takk til Oxycontin, takke ja til 2 Paracet, sverge ved alt som er hellig om å be om hurtigvirkende morfin (Oxynorm) når smertene blir for ille, komme meg forsiktig opp og ut av senga for å tisse og gå litt i gangen for å forebygge blodpropp, komme meg opp i senga igjen, spise litt, drikke litt og sove litt mer. Jeg er så fornøyd med enerom, og på toppen av det hele et rom med eget bad!

Det er jammen meg ikke enkelt å bevege seg med all innpakningen. Innerst har jeg kompresjonstrømper i fulllengde og en kompresjonsbukse som går fra rett over kneet til rett under brystet. I tillegg er jeg surret med et lag bomull fra tær til bryst og utenpå der har de lagt stramme, gammeldagse, tykke elastiske bind. Sammen med stramme arr gjør dette at jeg kun kan bevege meg i svært sakte og avmålt tempo med maks 20 cm lange skritt med bevegelse fra kneet og ned. Jeg skulle virkelig vært filmet der jeg subber frem og tilbake i korridoren!

Utover kvelden kjenner jeg at jeg ligger sørgelig etter med inntaket av mat og drikke. En dunkende hodepine er mer plagsom enn operasjonsarrene, men heldigvis får jeg litt mer væske intarvenøst før natta, så mens stillheten senker seg på avdelingen er det bare 2 spørsmål som plager meg; hva gikk jeg glipp av under narkosen og hvorfor har jeg ikke mer smerter?

Det var enden på del 2 av historien og selve operasjonsdagen. Neste gang blir det å fortelle om den første måneden av rekonvalesensen. Takk for at dere gidder å høre på meg!

Ildre

Først en advarsel! Dette er et langt innlegg (selv om jeg deler det opp) og det er ikke dagsaktuelt, men det er skrevet basert på notater som ble gjort underveis. Tema? Hvordan har jeg opplevd å fjerne overskuddshud!

Kvelden før

I kveld har jeg fått bruk for min evne til å legge problemer til side for å ta tak i det siden. Min «Ikke-tenk-på-det-akkurat-nå-evne». Det har vært en (nesten) helt vanlig reise til Oslo, med familiemiddag og en rolig kveld på hotell. Jeg har nytt et laangt, varmt bad (mitt siste på ca 6 uker?) og et ekstra godt kveldsmåltid før jeg starter fasting før operasjonen i morgen. Avsluttet med en dusj og grundig vask med parfymefri desinfiserende såpe, så nå sitter jeg her med pergamentaktig hud og statisk hår mens tankene begynner å strømme på.

Jeg prøver å lage en timeplan for kvelden og natta, holde fokus på hvert enkelt steg. Når kan jeg spise det siste måltidet (8 timer før), når kan jeg drikke den siste koppen te (2 timer før), når må jeg stå opp for å rekke å dusje og tørke håret igjen (3 timer før), hvor lang tid tenger jeg på å pakke, sjekke ut og gå bort til sykehuset (20 minutter). Jeg bruker det meste av kvelden til å tenke at jeg ikke må tenke på selve operasjonen.

Hva vet jeg egentlig om det som skal skje i morgen? Fint lite! Joda, jeg vet selvfølgelig det som står i informasjonmaterialet jeg har fått og det som ble gjennomgått på konsultasjonen hos legen, men når jeg tenker etter har jeg ikke opplevd oppfølgingen fra sykehuset som helt betryggende hittil.

Etter en rask konsultasjon i september hørte jeg ikke mer før jeg selv tok kontakt i januar for å etterlyse info og faktura. Det viste seg at hun som skulle følge meg opp hadde blitt sykmeldt 2 dager etter jeg var der (ikke på grunn av meg nei!) og var fortsatt ikke kommet tilbake på jobb..håper de har bedre rutiner for selve operasjonen.. Informasjonsmaterialet som ble sendt etter 2 purringer inneholdt bare info om 2 av de 3 inngrepene jeg skal få utført (kanskje ikke så rart at min kjære ble litt bekymret for hele prosjektet!), i tillegg til å gi andre opplysninger enn de jeg fikk under konsultasjonstimen.

Det er en del jeg ikke vet med andre ord, og det liker jeg ikke! I tillegg vet jeg hva jeg har opplevd ved tidligere operasjoner. Jeg antar det vil være smerter eller i det minste ubehag involvert, men akkurat i kveld gruer jeg meg mest til det mentale ubehaget jeg opplever når jeg våkner etter operasjonen et annet sted enn jeg «sovnet». Og blir jeg kvalm av de smertestillende medisinene – eller narkosen denne gangen?

Når jeg tenker meg om er det ikke mye jeg vet om hva jeg er i ferd med å gå til. Jeg vet det er 3 operasjoner i 1; mage, rumpe og lår, og at legen anbefalte å ta dem i 2 runder, men utålmodige meg har selvfølgelig insistert på å gjennomføre alt i en smell. Kommer jeg til å angre på det?

Nå kommer de sigende på alle spørsmålene jeg ikke vet svaret på og som jeg antagelig skulle spurt om på forhånd..

• hvor mye smerte blir det egentlig?! Jeg har vært veldig heldig ved tidligere operasjoner, eller har jeg høy smertetreskel? Det vet jeg ikke svaret på for jeg har jo ingen sammenligningsgrunnlag. Håper de har noe annet enn opoider å gi meg i tilfelle, mistenker at jeg blir veldig kvalm av morfin og lignende.
• hvordan blir det å gå rundt med dren? Lurer på hvor lenge jeg må gå med det, håper jeg kan ta det ut før jeg skrives ut
• blir jeg fornøyd med resultatet?! BLIR JEG FORNØYD MED RESULTATET!? Ja, spørsmålet plager meg mer enn noe annet akkurat nå. Hva om jeg bruker mye penger og gjennomgår mye ubehag på å oppnå noe som vil gi meg fysisk og/eller mental belastning resten av livet?

Jeg finner ikke svarene i nå, det er ingen å spørre og internett er ikke det mest pålitelige eller beste informasjonskilden for disse spørsmålene. Der kan jeg jo finne akkurat de svarene jeg vil ha; krisemaksimere eller male alt rosenrødt etter ønske og behov!

Klokka passerer midnatt, snart er det 4 timer til jeg skal stå opp. Skal jeg poste dette innlegget i natt, eller gjør det meg for sårbar? Heiarop og lykke til meldinger hadde vært fint å få, men takler jeg eventuelle ubehagelige meldinger? Eller vil det bare vise at er jeg patetisk og søker oppmerksomhet. Er jeg så usikker at jeg trenger konstant bekreftelse på det jeg gjør, hvor voksen er jeg egentlig. Nei, det føles tryggest å bare skrive ned stikkord i kveld og de neste dagene for og poste den første uka under ett. Da har jeg fått bearbeidet tankene og forhåpentligvis fått redigert dem ned til en forståelig presentasjon.

Hotellets lille pose med potetgull frister der den ligger på benken rett ved siden av tv’en. Jeg husker hvor godt det pleide å smake og kan kjenne smaken i munnen; fett og salt og karbohydrat, kombinasjonen som kan døyve alle bekymringer og vanskelige tanker..

Sukk, dette blir ei lang natt..og det er INGENTING å se på TV!!!

Som dere sikkert har forstått ble det ikke postet noe innlegg etter den første uka heller, faktisk har det gått nesten 2 måneder siden operasjonen! Dagens innlegg omhandler bare dagen/kvelden før, neste gang kommer mine tanker omkring selve operasjonsdagen.

Ildre

ps. Jeg rørte ikke posen med potetgull! Er så stolt! ds