Bare en bitte liten oppdatering i dag angående gårsdagens veiedag – jeg er i mål!
Og det som overrasker meg mest er hvor «stille» den målstreken ble passert denne uka. Nok en halv kg nedgang fikk meg ned under 25 i BMI og nå trekker jeg bare på skuldrene og sier; ok, det var det. Rart å tenke på hvor fokusert jeg har vært på akkurat det tallet siden jeg startet, nå må jeg vel seriøst begynne å tenke på nye mål.
Ildre
Nå er jeg der! Nå er jeg helt på randen av å nå målet – vektmessig! Jeg har nå en BMI på 25,0, det er akkurat der grensa går mellom normal vekt og overvektig, og det føles fantastisk!
Men, det får meg også til å tenke. Hva er egentlig normal? Er jeg mer normal nå enn før? Er jeg fortsatt den samme personen jeg var for 6 måneder siden? Har jeg skiftet fokus så mye at jeg fremstår som en annen, ikke bare av utseende, men også av sinn? Hm, ikke enkelt å svare på for meg, la meg tenke litt på det.
Hvor er min fokus i dag? Jo, en ting er mat. Jeg tenker like mye på mat som før. Forskjellen er at jeg tenker på hva skal jeg spise til neste måltid som kan gi meg de 10 grammene med protein som jeg skal ha, nok fett og lite nok karbohydrat til at jeg ikke får dumping? Spiser jeg sakte nok? Er mengden passe, eller blir denne skjea med erter akkurat det som blir for mye? (jepp, det ble den til middag igjen i dag) Og ikke minst; oj, nå må jeg HUSKE på å spise! (jeg kunne nok la være å spise før, men jeg glemte det aldri…)
Før gikk det i tanker om når kan jeg få spist sjokoladen jeg kjøpe på fredag? Når kan jeg spise restene som ble til overs fra middag? Mm, bare litt potetgull før jeg går å legger meg, nei forresten, jeg tar smågodtet også – det er lenge til lørdag.
Den store forskjellen er rett og slett; NÅ bruker jeg tiden på å finne ut hvordan jeg skal få spist tilstrekkelig mengde, FØR slet jeg med å finne tilstrekkelig tid til å spise alt jeg ville spise. (Spesielt fordi det var så mye jeg helst ville spise alene – et sikkert tegn på matavhengighet!)
Noe annet som også opptar meg, men som jeg prøver veldig å ikke mase om til andre (enn han her hjemme), er størrelsen på klær. Før operasjonen behøvde jeg størrelse 44-46 for at plaggene skulle sitte stramt der de skulle og henge løst der de skulle det, nå sklir jeg rett inn i størrelse 34. Det er uvirkelig og jeg tør ikke handle mye nytt, for jeg tør liksom ikke tro det er sant! Nåvel, nok om det, før jeg blir stemplet som forfengelig, overfladisk, innbilsk og selvopptatt!
Noe jeg ikke bruker så mye tid til å tenke på er helsa, og det er jo litt betenkelig. På den annen side er det også forståelig, spør du meg! God helse merkes ikke i hverdagen i samme grad som dårlig helse. Jeg går ikke rundt å bekymrer meg for at blodtrykket er normalt. Jeg stønner ikke over hvor mye lettere det er å gå over gulvet uten 30 kg ryggsekk og jeg blir ikke deppa av å ikke trenge dobbelt dose astmamedisin når jeg går i godt driv til utgangen lengst unna på Gardermoen. Og jeg kjenner i hvertfall ikke avmakt med tanken på å slippe å måle blodsukker og å ta diabetesmedisn hver eneste dag. Det gikk forbausende fort å venne seg til den nye helsestatusen, nå må jeg virkelig fokusere for og tenke på den, men da kjenner jeg gleden boble inni meg.
Så, er jeg fortsatt meg? Ja, jeg føler meg sikker på det! Er jeg normal? Tja, det får andre avgjøre, men jeg er normal for meg!
Ildre
Ps. Følg gjerne bloggen min med å trykke på «Følg meg knappen» her på siden, da får du en e-post når jeg poster ett nytt innlegg.
Du må forresten gjerne dele innlegg på Facebook eller Instagram, det skal være knapper på siden for å gjøre det også. Ds
Og forklaringen er; jeg spiser for mye!
Denn uka hadde ikke bare vektnedgangen stoppet opp, jeg hadde gått opp en halv kg! Første reaksjon var litt av en tankevekker – jeg startet å lete etter unnskyldninger (selv om jeg kalte det forklaringer inne i mitt hode) Det jeg landet på som mest sannsynlige forklaring var sommervarmen, som gjorde at jeg hadde samlet vann i kroppen. Ja, så lett var det altså å falle tilbake til gammelt mønster, men heldigvis, og kudos til meg selv, jeg greide å tenke forbi dette og fikk en mistanke om at kanskje er inntaket høyere enn forbruket? Det som vekket meg skikkelig var å høre meg selv komme med de samme unnskyldningene som de gjør i TV-serien My 600 pound life!
I dag fikk jeg bekreftet det. Har loggført alt jeg har spist og drukket. Til dette bruker jeg appen MyFitnesPal. Der har jeg også lagt inn vekt, aktivitetsnivå og ønsket vekttap per uke. Den er også koblet sammen med pulsklokka som måler aktiviteten, slik at totalt behov av kcal, protein, karbohydrat og fett blir beregnet. Resultatet var brutalt! Jeg spiser mer enn nok til å vedlikeholde vekta jeg har nå og så lenge jeg ikke øker på med aktivitet vil jeg ikke gå ned mer i vekt! Så enkelt er det vel egentlig (jada, jeg VET da alt det her og skulle ikke behøve å bruke så mye energi på å overbevise meg selv om hva jeg gjør feil, men prosessen mellom ørene er ikke helt ferdig ennå, selv om operasjonen er det.
Det positive er at dette er en konkret årsak til stansen i vektnedgang, og det er enkle grep som må til for å ordne opp slik at jeg oppnår progresjon igjen. Hvis dette ikke er en effektiv motivasjon for å bevege seg mer, ja kanskje til og med gå til det steg å begynne å TRENE!, ja da vet ikke jeg hva mer som skal til.
I morgen er jeg igang! Helt sikkert!
Ildre
4 timer kurs om mestring av livet etter en gastrisk operasjon. Hva kan det gi meg? Hva kan det egentlig gi meg som jeg ikke allerede har funnet og lest på nett?, tenkte jeg. Hadde liten tro på at noe nytt skulle komme på bordet, men jeg møtte opp likevel. Hadde jo allerede betalt for kontrollen og kurset, og siden jeg hadde kontrolltime samme dag var jeg allerede i byen, så..
For det første – kjempefint å treffe andre som har blitt operert på samme tid som meg. Vi var 12 i alt, alle operert i løpet av 1 ukes tid i februar. Det viste seg at alle de andre hadde tatt sleeve, men vi hadde mye til felles uansett. Lurer forresten på hvorfor «alle» velger sleeve? Jeg mener; hvis de først skal gjøre dette drastiske inngrepet, hvorfor ikke velge det som gir mest hjelp? Eller er det kanskje jeg som ikke har forstått greia? Jaja, gjort er gjort, og til nå er jeg godt fornøyd med resultatet. Ikke var jeg den som hadde gått ned minst av overvekta heller, snarere tvert i mot – og vi var etter det jeg kunne se flere med omtrent samme utgangspunkt. Oj, nå ser jeg det! Jeg har gjort dette til en konkurranse mot andre enn meg selv! Nei, nei, nei, det er ikke slik jeg vil fremstå! Slike tanker skal ut av hodet ASAP! Jeg må finne andre ting å bruke konkurranseinstinktet på!!!!
Så, hvilke tema kom opp i går. Hm, la meg sjekke notatene – ja, selvfølgelig tok jeg notater! Satt der som et skolelys med nettbrettet og hamret løs på tastaturet som om jeg skulle opp til eksamen på slutten av dagen. Har liksom ingen annen måte å delta på møter eller samlinger på (jepp, selv på foreldremøter på skolen sitter jeg der med nettbrettet mitt, nesten litt patetisk, det har blitt som et støttehjul) De tok opp 4 tema; Mestring, Fysisk aktivitet, Medisinsk informasjon og Kosthold. Mye av det som kom opp var repetisjon fra Evalueringsdagen i januar og samtalen med kirurgen dagen etter operasjonen, men gjentagelser av et godt budskap skader vel ikke. Må innrømme at jeg satt det meste av dagen og krysset av på min mentale liste; vet det, visste det, har hørt det før, osv, men til slutt kom oppsummeringa og da oppdaget jeg at jeg ikke hadde dagens vitigste punkt på lista mi engang; flytte fokus bort fra vektnedgangen som mål og over på livsstilendring som det egentlige målet! Resultatet ble at jeg i løpet av 2 minutter på slutten av dagen endret holdning fra en «know-it-all» med full kontroll, til å føle meg fullstendig «i drift» uten noen fornuftige mål for hva jeg holder på med. Det er en følelse jeg IKKE liker, så nå er det full fokus på å vurdere andre ting enn vektnedgang som mål på suksess og mestring!
Målløs hilsen
Ildre
Hva er kosemat? Går det egentlig an å definere kosemat, eller skal jeg kalle det trøstemat? En angrepsvinkel er selvfølgelig å si at all mat jeg spiser i forbindelse med følelser; gode eller dårlige, er kosemat. Kick lakrisen og M sjokoladen jeg spiser på kino, smågodet eller potetgullet jeg spiser i sofakroken mens jeg binge watching serier på Netflix eller HBO Nordic. Osten og rødvinen jeg nyter i armkroken til min kjære på en lørdagskveld eller sjokoladen og tekoppen som innleder en forventet lang og uforstyrret spilløkt foran PC’en. Når jeg tenker nøye etter kaller jeg det bare kosemat når følelsene har positivt fortegn, når jeg bruker maten for å døyve det vonde og det vanskelige at den samme maten blir trøstemat.
Ok, trøstemat kan jeg forstå er en utfordring. Det er jo helt klart noe annet jeg trenger når jeg tyr til smågodt og boksen med Ben & Jerry is. Men det er heller ikke rart at jeg gjør det! Gjennom et langt liv med med studier av amerikanske (og andre) filmer, har jeg , som mange andre lært at følelser kan døyves med søt, fet mat. Enn om jeg heller kunne tatt til meg den engelske tradisjonen med troen på «a nice cup of tea will fix everything»?!
Det går faktisk an å se helt vitenskapelig på trøstemat. Forskere har funnet at mat som er sammensatt tilnærmet likt som morsmelk når det gjelder forholdet mellom fett, protein og karbohydrater, blir oppfattet av kroppen som trøst.
Femti prosent av kaloriene i morsmelk kommer fra fett, 42 prosent fra melkesukker som er karbohydrater, og åtte prosent fra protein. Når vi, eller industrien, ønsker å lage noe «godt», blander vi omtrent like mange kalorier fra karbohydrater og fett, og vips så har vi laget trøstemat, sier Lindberg.Både kroppen og psyken er innstilt på å koble følelser med mat. Det er måten du agerer og regulerer spisingen som gjør forskjellen på om det er helsefarlig, eller bare enkel trøst en gang i blant.
Det er ikke rart vi er nesten sjangseløse i kampen mot snop og snacks!
Kosematen da? Er det nå så farlig med den? Tja, den erstatter i hvertfall ikke følelser og kamuflerer ikke problemer som skulle vært tatt tak i, men her snakker vi vel om kvantum…
På dette området er det ikke noen fordel å være oppvokst i Trøndelag. Her har vi ikke bare tradisjon for å servere noe når det kommer besøk, men hvis ikke halvparten av maten er til overs når alle er sprengmette har vi skjemt oss ut og bydd fram for lite. Det blir liksom alt for mye av det gode!
Ikke det at vi trøndere er alene om det, tror det er vanlig på de mange steder i Norge, kanskje med unntak av i byene, hvor de har blitt litt mer opplyst (eller late, som min farmor ville sagt) Er forresten ikke bare nordmenn som koser seg med mat. Se for deg et italiensk, fransk, spansk familiemåltid. Det skal bugne av mat, det skal spises og drikkes og nytes over lang tid. Det som slår meg er at dette stammer sikkert fra tidligere tider, den gang det var lite mat på bordet hos folk flest og overdådige måltid var et tegn på rikdom og suksess. Kanskje henger dette litt i oss ennå? Denne tanken om at såppas må vi kunne unne oss (vi som har råd til det..)
Hvorfor bekymrer jeg meg over dette nå når jeg har tatt operasjonen? Har jeg ikke fått et verktøy som skal hjelpe meg nettopp i kampen mot overspising og fett og sukker? Jo, det har jeg, men jeg tror også at det er her den store kampen min kommer til å stå når vektnedgangen stabiliserer seg og den nye hverdagen kommer. (De første ukene, månedene, året er som hvetebrødsdager, vekttapet kommer litt av seg selv når en stor kropp får i seg alt for lite næring til å opprettholde vekta) Ennå går det bra. Minimagen har ikke plass til mer en 1-2 dl mat samme hvor godt det smaker, og sukker, selv i lave konsentrasjoner gjør meg kvalm og skikkelig uvel. Passer jeg på å spise hver 3-4 time kjenner jeg heller ingen sult. Men jeg ser hva som diskuteres på nett i ulike fora for slankeopererte. Jakten etter å finne snop som man tåler, kommentarer om at «man må da kunne unne seg såppas», «man skal da leve også», bygger opp under bekymringen om at dette kan bli stenen jeg snubler i til slutt. Hvis mange nok sier at jeg kan ikke «leve» uten å kose meg med mat kan jeg fort finne på å tro på det igjen!
Ildre
Det er onsdag og veiedag, men jeg sitter på et hotell på Gardermoen og fikk ikke plass til badevekta i kofferten. Veiedag får bli i morgen! Har tatt selfien, men jeg greier ærlig talt ikke se noe forskjell i ansiktet ennå.
Siden sist har jeg testet litt nye grenser. I helga var jeg på skole jubileum. Pub på fredagskvelden. Selvfølgelig drakk jeg ikke noe alkohol, holdt meg til isvann. og bestilte minitapas for mat. Spiste spekeskinka og litt skorpe fra brødet dyppet i aeoli (den var det mulig å tygge godt) Det gikk glimrende, men fikk mange kommentarer på at maten var urørt. Syntes det var like greit å oppdatere alle ved bordet om operasjonen, så slapp jeg mere kommentarer om det.
Lørdag fikk jeg sjekket hvor utholdende jeg er. 14 timer med sightsing, omvisning, lunsj, shopping og middag. Rakk bare en minipause før middag, men synes jeg holdt fint ut likevel. Kanskje jeg begynner å få et mer normalt energinivå nå? Middagen spiste vi på To Rom og Kjøkken. De tok min forespørsel om halve porsjoner på strak arm. Må innrømme at det føltes mye bedre å spise opp nesten all maten på tallerkenen i stedet for å bare pirke i maten! Takk og pris at magen godtar rent kjøtt uten å mukke! Det gjør det mye enklere å spise på restaurant og å holde protein inntaket opp på riktig nivå.
Fant meg ett par nye ting å spise på farten;
Lørdag bestemte jeg meg også for å gå ut «offentlig» på Facebook. Det er sikkert like godt å gjøre det før ryktet begynner å gå pga av raskt vekttap. Før jeg vet ordet av det ville jeg sikkert vært på gravens rand med en eller annen alvorlig sykdom; det er utrolig hva folkesnakk kan få ut av de minste endringer. Nåvel, noe snakk blir det sikkert likevel, men det må en vel sikkert regne med.
Ildre
1 kg ned siden forrige uke!
Prøver hardt å ikke tenke: bare 1 kg!? Men jeg lykkes ikke spesielt godt meg det. Den fornuftige og rasjonelle delen av hjernen sier (nei, roper) at dette er bra! Dette er fornuftig! Dette gir kroppen tid til å henge med i svingene og huden mulighet til å trekke seg sammen! Og jo da, alle disse argumentene henger selvfølgelig på greip, og når jeg ser på matinntaket (ca 1000 kcal) kontra antatt behov for å vedlikeholde dagens vekt (ca 2000 kcal) går jo regnestykket fint opp med et vekttap på 1 kg.
Sukk, hadde det ikke vært for den irrasjonelle, utålmodige delen av hjernen som sier jeg vil «rase» ned i vekt!
Dumpet opp i en diskusjon på Facebook forrige dagen – lever en slankeoperert et normalt liv?
Det startet en liten tankeprosess oppe i hodet mitt; Slankeopererte snakker om å leve et normalt liv, men er det normalt å være slankeoperert? Ok, jeg medgir at det er blitt mer vanlig, men er det fortatt normalt?
Etter operasjonen må jeg være forsiktig med hva jeg spiser, ikke bare for at jeg ikke skal legge på meg igjen, men også fordi det kan være matvarer jeg ikke tåler. Sukker og fett er det vanligst som gir besvær med fordøyelsen i form av kraftige og ubehagelige reaksjoner. Ikke at det er dumt å redusere inntaket av sukker og fett for noen og en hver, men her snakker jeg om veldig redusert inntak. Mange er heldige og kan spise alt, men alle vil være nødt til å redusere på mengden og det fører til, vitamin- og mineralmangel!
Ok, å ta vitamintilskudd er kanskje ikke så unormalt, det er mange som må det av forskjellige årsaker, men en hel neve av dem? Jeg behøvde ikke tilskudd før operasjonen, så det er litt av en overgang med 10-11 tabletter pr dag!
Og ikke minst har vi fokuset på mat. Det er nå en gang slik at for mange (de fleste?) har et heller usunt forhold til mat ført til overvekten, som igjen førte til slankeoperasjon. Etter operasjonen blir ikke fokuset noe mindre. Hva kan jeg spise? Hva tåler jeg – i dag? Har jeg drukket nok i dag? Er det nok protein i dette måltidet? Hvor mye karbohydrat, dvs sukker? Hvor mye fett? Når spiste jeg sist? Når skal jeg spise igjen? Kan jeg drikke nå? Spiser jeg sakte nok? Jeg blir hele tiden eksponert for mat som jeg må ta stilling til om jeg kan spise eller ikke. Før visste jeg utmerket godt hva som var bra for meg og hva som ikke var det, må jo ha levd med hodet i sanda hvis jeg ikke hadde fått med meg alle kostholdsråd som har kommet frem med åra, men selv om jeg visste det valgte jeg alt det usunne – fordi det var så godt, og følgene kom ikke med en gang. Bortsett fra en uggen følelse av «dagen derpå» etter smågodtfråtsing på kvelden. Herregud så dårlig jeg har vært uten å vite det før nå! Uten sukker føler jeg lettere allerede, mye lettere enn vekttapet skulle tilsi og med et energiinntak på absolutt minimum. Det er ikke tvil om at dette er bedre for kroppen! Om det er bedre for psyken gjenstår og se. Da kommer vi inn på utsagn som «det må da være lov å kose seg litt» eller «en må jo leve også», men det får være et tema for en annen dag.
Så jeg spør meg selv, er det normalt å være slankeoperert? Er det normalt å leve med 20 – 25 % størrelse på magesekken? Er det normalt å leve med 1,5 meter av tynntarmen forbikoblet? Nei, mener jeg, men jeg tror fullt og helt at det går helt fint å leve slik. Det blir litt som å leve med utlagt tarm tenker jeg. Det er helt vanlig, men kroppen er ikke konstruert til å fungere slik, sånn i utgangspunktet. Det er mange tilpasninger som skal til, Det er mange dager med feiling og utprøving, men til slutt er resultatet verdt det! Et lettere, og sannsynligvis lengre liv, hvor jeg kan gjøre ting jeg ikke har gjort på mange, mange år!
Optimistisk hilsen
Ildre
Mindre Meg, Mere Meg 