Nå er det gjort, nå er det for seint å angre!

Startet dagen tidlig med en ny dusj og vask av hår med parfymefri sjampo. Håret står som en glorie rundt hodet fordi jeg ikke kunne bruke balsam før operasjonen. Sendte familien ned til frokost mens jeg ordnet og pakket det siste som skulle være med på sykehuset.

Vi kom til Oslo i går ettermiddag og spanderte på oss en 4-retters på Dinner Restaurant. De har fantastisk god mat der, det er ikke til å komme bort fra. Spennende med ferdig meny, da får vi smakt på mye vi aldri ville bestilt ellers. Greide ikke identifisere alt, men vi var innom blekksprut, knivskjell, hummer, kylling, storfe og akkurat passe med chillisaus og krydder.Og ikke minst; Crispy duck!

Ankom sykehuset i god tid før kl 10, men de hadde ikke ledig rom før etter 11, det ble en drøy times lett nervøs venting. Fikk 5 minutter på rommet til å si adjø til følget mitt, så var showet i gang!

Først fikk jeg utdelt årets vår-kolleksjon for sykehusinnlagte, litt usikker på fargekombinasjonen og ikke minst skoene.., men jeg fikk beholde min egen truse og den er jo mye behageligerer enn hva noe sykehus kan stille opp med.

Løst, ledig og i farger jeg aldri ville ha valgt selv

Så kommer anestesilegen legger inn venflon og gir meg antibiotika – cipra..ett..eller..annet. uansett hva det er så er det bredspektret og en god forsikring mot infeksjon i forbindelse med operasjonen. Når posen er tom ringer jeg i klokka og vi er i gang!
Kirurgen kommer inn på rommet, håndhilser og mens han og anestesilegen triller senga rusler vi tre bort på operasjonssaken. Jeg får en hette å samle flettene i og håndhilser på flere, det hele føles som en guidet tur av fasilitetene, ikke mye å være nervøs over.

Blir «festet» til operasjonsbordet og påmontert elektroder i panna og på brystkassen. Mens dosen med Fenatyl får gå rett i fletta – weeeee!, tar vi en liten diskusjon omkring hvilke utfordringer Trumps Wall vil kunne gi for flyten av illegal partydop Fenatyl fra Kina inn i USA; ruta går via Mexico. I det jeg skal til å spørre om dette avspeiler legens holdning til Mr President, så hører jeg damestemmer som «kakler» i bakgrunnen og et halvåpent øye avslører at jeg er på oppvåkninga nå. Like fasinerende hver gang jeg opplever dette, det er ingen pause, ingen overgang, ikke noe «plutselig ble alt mørkt», bare operasjonsal og oppvåkning uten noe imellom.

Tar meg ett par forsøk (ca halv time) før jeg er våken nok til å kjenne at jeg er kvalm, veldig kvalm. I løpet av neste 2-3 timene går jeg igjennom hele sortimentet med kvalmestillende og havner til slutt på gode, gamle Phenergan og da sovner jeg om ikke annet.
Var så dum å si ja takk til litt Ketorax, syntes egentlig jeg hadde noen smerter, men hva visste vel jeg. Nå kan jeg krysse det av lista over legemiddel jeg helst ikke vil ha også. Det roer seg ned omkring kl 18,så når anestesilegen er innom på visit føler jeg meg mye bedre.

Mann og sønn kommer like etterpå, vanskelig å prate pga tørr sår hals, men de hjelper meg å sette opp cpap-maskinen, så ikke snorkingen gjør halsen enda værre enn intuberingen allerede har gjort den. Det blir dessverre et kort besøk, jeg er trøtt (Phenergan) og tørst (men vil ikke drikke i tilfelle jeg brekker meg igjen, det skal de få slippe å være med på). Etter de drar får jeg skiftet på sengen og meg selv, det er ikke enkelt å brekke seg uten å tisse på seg når en har stessinkontinens.

Nå sitter jeg i ei tørr seng og svarer på henvendelser fra de som lurer på hvordan jeg har det og «koser» jeg meg med et glass vann uten å bli kvalm- yey!

Oj, om 1 uke ligger jeg søvnløs i Oslo og venter på å ta en ny dusj før oppmøte kl 10 på onsdag. Kjenner sommerfuglene i magen, jeg er spent på operasjon og oppvåkning, men gleder meg så tårene spretter til å bli kvitt kiloene!!!

Men det dukker opp tilfeldige bekymringstanker også

Hva om jeg mister så mye hår at jeg må klippe meg kort!? Nei, jeg greier ikke forholde meg til det akkurat nå, men jeg ser jo at på veldig mange før og etter bilder er det akkurat det som har skjedd..eller er det bare at jeg legger merke til de som har fått kort hår? Selvfølgelig spurte en annen om akkurat dette på en av Facebookgruppene i kveld, så nå har jeg fått vann på mølla. Her må det googles for å finne ALT som fremmer sunn og god hårvekst, jeg MÅ stille forbredt!

Uansett..i helga må jeg forberede det meste før avreise, samtidig som vi skal ha nyttårsfest på jobben. Kjenner veggene lukker seg litt nå, må tenke på noe annet – Netflix here I come!

Tar farvel med kosematen, spiser mengder av av alt jeg tror kan bli et problem å spise i mitt nye liv. Sjokolade, smågodt, potetgull, ostepop, pringles, marsipan, honnikorn, cheesetortilas (som jeg aldri har likt før), lakris, mer sjokolade, kjeks…

Spiser og spiser og leser alt jeg kommer over om slankeoperasjoner og mat. Kjenner på følelsen av å bli oppriktig lei meg med tanken på å kanskje aldri kunne spise smågodt og potetgull igjen – er et liv uten Lays verdt å leve? Det er så patetisk at det er til å grine av!

Må minne meg selv på HVORFOR jeg vil ta dette valget, hva er de gode og motiverende grunnene?

• Bedre helse selvfølgelig. Bare det å kanskje slippe å bruke CPAP-maskinen hver natt er nok til å dra hånda opp av godteposen . Den er forøvrig verdens minst sexy soveromstilbehør!
• Mer aktivt liv. Med hunder og hester mangler det ikke på muligheter, evnen har imidlertid vært manglende i mange år.
• Klær som ikke er stramme med mindre jeg vil de skal være det. Tenk å kanskje kunne kjøpe en ytterjakke med «damefasong» i stedet for «eplefasong»
• Sko. Nei, la meg være ærlig, jeg mener SKO! Som motivasjon kommer nok denne øverst på lista. Jeg vil så inderlig gjerne kunne bruke skosamlinga mi igjen. Pumps med stiletthæler, remsandaler, støvletter med høyt skaft..mm, joda, jeg tar det riktige valget

Når går jeg rundt og samler informasjon!

Studerer innholdsfortegnelser på matvarer og ser at jeg må gjøre en vane av å ta med lesebriller på butikken, det er så liten skrift på mye av emballasjen – kanskje det er et hint om mye sukker og fett som produsenten ikke vil at jeg skal se er der?

Søker på nett etter historien til de som har fått utført inngrepet. Kjenner jeg trenger å lese solskinnshistoriene nå etter noen dager hvor jeg bestemte meg for å være realistisk og bare lese historiene om de som ikke lyktes med sin GS/GBP. Lurer på hvor mye som egentlig er «selvforskyldt», dvs de har ikke fulgt opp anbefalingene fra sykehus og andre. Ser at det er flere som stolt forteller at de bryter reglene med å spise fast mat lenge før anbefalt osv – hva er det med oss mennesker og det vi oppfatter som restriskjoner av vår frihet til å velge? Selv når det helt klart er en risiko for helse (og en ganske så kostbar investering) oppfatter vi råd og veiledning som regler og gjør hva vi kan for å bryte dem. Lurer på om jeg også blir slik etter operasjonen? Jeg er ikke akkurat kjent for å like restriksjoner.

Melder meg inn i flere grupper på Facebook for slankeopererte, tenker det kan være fint med litt inspirasjon og forslag til mat, spesielt for perioden med flytende og most. Til nå er jeg litt skeptisk, mye av diskusjonen går på om det skal være lov å skrive på dialekt eller ikke i gruppa..og diskusjonen er ikke spesielt saklig heller. Nå vel, kan alltids melde meg ut igjen hvis det blir for irriterende. Det er noen inspirerende historier der da, med før og etter bilder.

Ettertenksom og med overfylt hode
Ildre

Snakk om å ha satt livet på vent! Det virker så uendelig lenge til den 22., samtidig som det er bare et kort øyeblikk til vi setter oss på flyet og drar sørover. Det er en del ting som må ordnes før det, men det meste har falt på plass. Hundene har fått plass på kennel (midt i vinterferieuka, på kort varsel!) Til hestene har jeg fått ordnet noen til å komme å fôre. Katta regner jeg med familien hjelper oss med.

Når jeg nevner familien; å fortelle dem gikk over all forventning. Ingen mange surmaga kommentarer, bare litt bekymring. Spennet går fra min fars reaksjon: «Dette er en dramatisk beslutning, men jeg kan høre at du har tenkt nøye igjennom dette og har satt deg grundig inn i konsekvensene. Jeg støtter deg fullt og helt i din avgjørelse», til min 15-årige sønns: «Ok»

Etter en kort pause blir vi alle kalt inn en og en til samtale med kirurgen, tydeligvis alfabetisk, så jeg fikk gå inn først. Blodtrykksmåling, midjemål og vekt. Kjente meg lettet over å ikke ha løyet på vekta, den er 94 kg (badevekta sa 95 kg på tirsdag). Midjemålet ble målt til 108 cm – fy faen, det er verre enn jeg trodde og langt over anbefalt mål på 80 cm. Høyden har ikke endret seg noe.. Blodtrykket derimot målte han til 130/85, så lavt har det ikke vært på over 2 år. Vi ble fort enige om at operasjon er en klok beslutning og bypass er det beste i det lange løp. Når jeg først skal bruke så mye penger og har så mange følgesykdommer!

For den som har bestemt seg for å ta operasjon er siste post på programmet en samtale med koordinatoren. Fikk en god samtale med henne og operasjonsdato onsdag 22. februar!!!!!! Hun kunne svare meg på ett par spørsmål som hadde dukket opp underveis:

Psykisk reaksjon pga vektnedgang, hva er greia? Hun sier det mest vanlige er at folk ikke kjenner den personen de ser i speilet og at det er mest vanlig hos de som her vært overvektig som barn, som egentlig aldri har vært en normalvektig person. For meg som har vært normalvektig og har et bilde i hode om hvordan det var er det lite sannsynlig at jeg reagerer negativt.

Overflødig hud mm, kan det unngås? Aktivitet hjelper, holdintruser sies å kunne hjelpe på magen, puppene vil nok bli litt slamsne uansett, men for meg, som har en fantastisk hud for å være straks 50 år (hennes ord, ikke mine) og med en ikke alt for dramatisk bmi, mener hun at det er store muligheter for at dette ikke blir et problem i det hele tatt. Faktisk tror hun at 6 mnd fra operasjonen er jeg veldig, veldig nærme målet mitt.

Kjenner forventningene steg lynraskt rett til himmels og akkurat i dag driter jeg en lang marsj i om hun pynter på sannheten aldri så mye!

Mulig blåøyd og naiv, men veldig fornøyd med dagen
Ildre

Etter skjemautfylling er det fritt fram for å drikke og forskyne seg med knekkebrød mens vi venter på å blir kalt inn til samtale med anestesilegen. Han spør litt om eventuelle tidligere reaksjoner på narkose (ingen), smertestillende (blir veldig kvalm av Morfin) eller antibiotika (nope). Han forteller også litt om hvordan selve operasjonene foregår. De skjer med pasienten stående, så vi spennes fast på operasjonsbordet i spread eagle! Kjenner at jeg kunne klart meg uten den informasjonen, men siden det skjer før narkosen er det kanskje greit å vite om på forhånd

Mens vi venter dukker det opp andre folk som tydeligvis kommer til kontroll; det er lett å se hvem som er operert og hvem som er ledsager..de opererte har uten unntak en drikkeflaske i hånda.Har jo lest at væskeinntak er en utfordring etter operasjon, så drikkeflaska kan fort bli din faste ledsager. Fikk oss en kort prat med en dame som var der sammen med mannen sin. Han var operert 3 dager før, og i kjempeform i følge henne. Når de gikk derifra dro han trillekoferten og bar veska til fruen, så jeg tror faktisk hun hadde rett!

Fellesinformasjon starter med en av kirurgene, som forteller om selve inngrepene og fordeler og ulemper med begge. Han heller tydelig mot bypass som beste alternativ, beste langtidsprognose og dermed best valuta for pengene. Kjenner jeg blir litt usikker, hadde jo egentlig bestemt meg helt sikkert for å ta sleeve operasjonen!

Ernæringsdama snakker litt om kosthold etter operasjonen. Det viktigste jeg sitter igjen med er hvilke faktorer som gjør at noen mislykkes i permanent vektnedgang: det som sitter mellom ørene og drikke til maten. Drikke gjør at vi spiser mer og blir fortere sulten – nå skal jeg starte å trene på å ikke drikke til maten, med en gang

Til sist snakker koordinator om operasjonsdagen og dagene etterpå, samt oppfølging i årene som kommer. Hun sier at alle føler seg hel bånn når de våkner opp, men etter en natts søvn vil alt være mye bedre (hvis ikke noe er alvorlig galt!) og du skal spise ditt første måltid med suppe!

Møtte opp 0830, fastende. Rart hvor desperat tørst jeg er i dag når jeg vanligvis ikke drikker før langt utpå dagen! Smågodtet, sjokoladen og potetgullet fra i går kveld kan kanskje ha noe med saken å gjøre.

Det hele starter med en hyggelig mann i resepsjonen som krysser meg av på lista, tar vare på kofferten min og sender meg bort i gangen for å ta blodprøver. 5 (eller var det 6?!) rør med blod forskyner de seg med. Tok bilde av rekvisisjonen for å huske alt som skal undersøkes. Halvparten av det vet jeg ikke engang hva er eller hva det betyr å ha lave eller høye verdier. Vitaminene og mineralene er greie å forstå, men hva står foreksempel ASAT og ALAT for?

Ikke alt jeg henger med på hva er av disse forkortelsene, men ikke rart de trengte noen reagensrør med blod!

Det hele er raskt unnagjort og før det har gått 15 minutter er jeg på vei opp i 4. etasje, hvor resten av dagens program skal foregå. Der sitter det 2 jenter som jeg antar skal på det samme som meg. De har vært lure og tatt med seg matpakke, jeg må nok pent vente på de forespeilede knekkebrødene. Det vil si, først vil jeg ha vann!

Det viser seg at vi sitter på feil venterom, men det ordner seg fort og uten sure miner. Første skjema blir utdelt, navn adresse og sykdomshistorie..det blir nok ikke det siste skjemaet vi skal igjennom. I dag er vi 8 personer som kommer til evaluering og informasjon. Noen har allerede bestemt seg, akkurat som meg, mens andre er litt i tenkeboksen ennå.