Hva er kosemat? Går det egentlig an å definere kosemat, eller skal jeg kalle det trøstemat? En angrepsvinkel er selvfølgelig å si at all mat jeg spiser i forbindelse med følelser; gode eller dårlige, er kosemat. Kick lakrisen og M sjokoladen jeg spiser på kino, smågodet eller potetgullet jeg spiser i sofakroken mens jeg binge watching serier på Netflix eller HBO Nordic. Osten og rødvinen jeg nyter i armkroken til min kjære på en lørdagskveld eller sjokoladen og tekoppen som innleder en forventet lang og uforstyrret spilløkt foran PC’en. Når jeg tenker nøye etter kaller jeg det bare kosemat når følelsene har positivt fortegn, når jeg bruker maten for å døyve det vonde og det vanskelige at den samme maten blir trøstemat. 

Ok, trøstemat kan jeg forstå er en utfordring. Det er jo helt klart noe annet jeg trenger når jeg tyr til smågodt og boksen med Ben & Jerry is. Men det er heller ikke rart at jeg gjør det! Gjennom et langt liv med med studier av amerikanske (og andre) filmer, har jeg , som mange andre lært at følelser kan døyves med søt, fet mat. Enn om jeg heller kunne tatt til meg den engelske tradisjonen med troen på «a nice cup of tea will fix everything»?!

Det går faktisk an å se helt vitenskapelig på trøstemat. Forskere har funnet at mat som er sammensatt tilnærmet likt som morsmelk når det gjelder forholdet mellom fett, protein og karbohydrater, blir oppfattet av kroppen som trøst.

Femti prosent av kaloriene i morsmelk kommer fra fett, 42 prosent fra melkesukker som er karbohydrater, og åtte prosent fra protein. Når vi, eller industrien, ønsker å lage noe «godt», blander vi omtrent like mange kalorier fra karbohydrater og fett, og vips så har vi laget trøstemat, sier Lindberg.Både kroppen og psyken er innstilt på å koble følelser med mat. Det er måten du agerer og regulerer spisingen som gjør forskjellen på om det er helsefarlig, eller bare enkel trøst en gang i blant. 

Det er ikke rart vi er nesten sjangseløse i kampen mot snop og snacks!

Kosematen da? Er det nå så farlig med den? Tja, den erstatter i hvertfall ikke følelser og kamuflerer ikke problemer som skulle vært tatt tak i, men her snakker vi vel om kvantum…
På dette området er det ikke noen fordel å være oppvokst i Trøndelag. Her har vi ikke bare tradisjon for å servere noe når det kommer besøk, men hvis ikke halvparten av maten er til overs når alle er sprengmette har vi skjemt oss ut og bydd fram for lite. Det blir liksom alt for mye av det gode!

Ikke det at vi trøndere er alene om det, tror det er vanlig på de mange steder i Norge, kanskje med unntak av i byene, hvor de har blitt litt mer opplyst (eller late, som min farmor ville sagt) Er forresten ikke bare nordmenn som koser seg med mat. Se for deg et italiensk, fransk, spansk familiemåltid. Det skal bugne av mat, det skal spises og drikkes og nytes over lang tid. Det som slår meg er at dette stammer sikkert fra tidligere tider, den gang det var lite mat på bordet hos folk flest og overdådige måltid var et tegn på rikdom og suksess. Kanskje henger dette litt i oss ennå? Denne tanken om at såppas må vi kunne unne oss (vi som har råd til det..)

Hvorfor bekymrer jeg meg over dette nå når jeg har tatt operasjonen? Har jeg ikke fått et verktøy som skal hjelpe meg nettopp i kampen mot overspising og fett og sukker? Jo, det har jeg, men jeg tror også at det er her den store kampen min kommer til å stå når vektnedgangen stabiliserer seg og den nye hverdagen kommer. (De første ukene, månedene, året er som hvetebrødsdager, vekttapet kommer litt av seg selv når en stor kropp får i seg alt for lite næring til å opprettholde vekta) Ennå går det bra. Minimagen har ikke plass til mer en 1-2 dl mat samme hvor godt det smaker, og sukker, selv i lave konsentrasjoner gjør meg kvalm og skikkelig uvel. Passer jeg på å spise hver 3-4 time kjenner jeg heller ingen sult. Men jeg ser hva som diskuteres på nett i ulike fora for slankeopererte. Jakten etter å finne snop som man tåler, kommentarer om at «man må da kunne unne seg såppas», «man skal da leve også», bygger opp under bekymringen om at dette kan bli stenen jeg snubler i til slutt. Hvis mange nok sier at jeg kan ikke «leve» uten å kose meg med mat kan jeg fort finne på å tro på det igjen!

Ildre