1 år, 1 år i dag. 1 år siden jeg ble operert. 1 år med glede, bekymring, lettelse, anger og savn. 1 år som har gått fort og langsomt på en og samme tid mens jeg har prøvd, feilet og gjennoppdaget sannheter om kropp, mat og helse.
I dag er det tid for å samle tankene og gjøre opp status.

Det første jeg tenker på er gleden denne endringen har gitt meg. Først og fremst fordi jeg lykkes i å bedre helsa – akkurat slik jeg håpet jeg skulle greie.
Blodtrykket er normalt igjen. Diabetes 2 er et vagt minne om en trussel som engang var. Kolestereol, triglycerider, insulin, blodsukker..alt tilbake til fine, normale og lave verdier. D-vitamin, kalsium og andre vitaminer og mineraler er oppe på normale nivå og energien er så mye høyere enn før.
Jeg har fortsatt anstrengelsesutløst astma, men når den ikke lenger trigges av å bære på en 40-kgs «sekk» merker jeg mye mindre til den (og glemmer selvsagt å ta med medisin når jeg kunne trengt det)
Det er det indre som teller, jeg vet det, men det er ikke lett å gå rundt å tenke på det man ikke ser. Jeg må innrømme at siluetten jeg ser i speilet gir meg glede; den bekrefter det jeg hadde satt meg som mål. Og det gir meg glede og kunne prøve små størrelser i klær – og vite på forhånd at de kommer til å passe! Og det gir meg glede og kjenne og se at jeg har en bein i kroppen, bein som i mange år har vært gjemt under en solid polstring.

Men det har ikke bare vært gleder i dette året. Jeg har også vært bekymret. Spesielt i starten bekymret jeg meg over om jeg ville bli en av de som ikke lyktes etter en slik operasjon. Hva om jeg ikke kom til å gå ned mer enn de 10 kg jeg tok av de første 2 ukene? Hva om jeg kom til å legge på meg alt igjen? Hva om jeg kom til å tåle alt av mat som sukker og fett? Hva om jeg får komplikasjoner? Tarmslyng? Totalt ødelagt opptak av næring? Hva om jeg blir for tynn? Hva om jeg utvikler nye avhengigheter? Hva om jeg blir alkoholiker? Hva om? Hva om..
Lista har til tider vært veldig lang, og selv om jeg kan stryke noen opplagte punkt er den langt fra borte, men jeg prøver å ikke la den overvelde meg på de dårlige dagene.

Heldigvis har det vært mange gode dager også i dette spennende året og det er ikke til å unngå at jeg føler lettelse over å ha nådd vektmålet mitt. (Ok, elendig poeng, men jeg er lettet over å ha blitt lettere..) Startvekta var 96 kg og nå er 38 kg borte. Det betyr at jeg har slanket bort nesten 40 % av kroppsvekta og at jeg nå har en BMI som er midt i normalområdet.

«Har ikke angret et sekund!» sier de. Jeg HAR angret, men bare ett sekund eller to av gangen. Jeg har angret når jeg bommer på matinntaket og må tilbringe kvelden på hotellrommet istedet for i festlig lag og det ikke er noen god måte å forklare dette på til «ikke-opererte». Jeg har angret når jeg ikke kan bruke mat til å håndtere vanskelige situasjoner i livet.  Det siste er det jeg ser på som mest utfordrende i årene som kommer. Jeg har ikke funnet et godt alternativ til mat ennå. Akkurat nå er det beste jeg kommer på er å sove meg gjennom det og ettersom inntak av 10 rosiner gir blodsukkerfall og søvndumping hver eneste gang er det lett å sove på kommando…, men det betyr jo også at jeg fortsatt bruker mat som løsning.

Det som har gjort seg mer og mer gjeldende de siste månedene er et savn etter å delta i ritualene omkring mat. Jeg er tilstede i bursdager, høytidsfeiringer, familiemiddager, vennelag og kake-på-jobb-anledninger, men jeg har plassert meg selv på sidelinja fordi jeg ikke kan spise alt (eller mye) av det som blir servert. Ofte kan jeg ikke spise noe som helst fordi sukker/karbohydrat fortsatt gir meg søvndumping raskt og nådeløst. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i dette ennå, men det MÅ jeg gjøre, jo før jo heller!

Så til slutt, konklusjonen; synes jeg det er verdt det? Synes jeg det gode oppveier det dårlige? Svaret er et ubetinget JA! Jeg har nådd målet, jeg har oppnådd å blir Mindre meg, mere meg! Og jeg er fornøyd!