Så lenge jeg kan huske har jeg brukt mat som erstatning for det meste. Jeg har brukt mat som trøst, som støtte, som terapi. Jeg har brukt mat i stedet for nærhet, mot ensomhet, mot usikkerhet, som krisehåndtering, mot sorg, mot savn. Og mat i alle varianter har vært med til feiring, til markering, til belønning – ja, i alle livets situasjoner har mat vært et viktig fokus for meg og nå skal jeg altså finne erstatning for all denne maten!

Når jeg ser tilbake på gamle innlegg husker jeg at dette snakket de om på 3 måneders oppfølgingsdagen. De sa at å ha fokus på vekttapet var vel og bra, men enda viktigere var det å bruke det første året på å finne årsakene til overvekten, finne det som jeg kunne forvente ville bli utfordringene i årene fremover og å finne strategier for å håndtere dette. Synes også å huske at jeg nokså arrogant antydet at det skulle ikke bli noe problem, for JEG hadde allerede kommet så langt i den prosessen at seieren var liksom i boks allerede. Så feil kunne jeg ta! (og det irriterer meg ikke så rent lite heller!)

Ok, helt mislykket er jeg ikke. I situasjonene hvor mat var med og forsterket positive opplevelser har det vært lettere. Jeg tenker da på familiselskap, feiringer, arrangement på jobb osv. Der er det greit å bare smake på utvalgte deler av serveringen og heller ha fokus på gleden rundt samværet med andre mennesker, stemninga, kosen. Det er de svarte, negative stundene og dagene som er vanskelige å komme gjennom uten mat som krykke.

Så langt kom jeg i tankeprossessen i løpet av fjoråret, husker jeg, men så stoppet det der og jeg valgte en annen favorittløsning; stikke hodet i sanda. Det gikk faktisk opp for meg for noen dager siden at det er det jeg har gjort i flere måneder nå!

Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg ikke skriver mer på bloggen. Det skjer ingenting har jeg svart, som om det var en fin ting. Det skjer ingenting, alt har blitt en vane, alt går så fint, alt går så greit.. det skulle være varseltegn i seg selv om at noe er galt! Selv ikke når min bedre halvdel antyder; du sliter litt ekstra med maten for tiden, gjør du ikke? svarer jeg neida, alt er helt fint og normalt! Fy, så sint jeg kan bli på meg selv når jeg tenker etter, dette er ikke godt nok! Jeg forventer mer! Jeg skal ikke droppe ballen så lett!

Nå må jeg bare ta tak i dette. Jeg må gå i meg selv og konkretisere problemene. Hvis jeg ikke vet hva problemet er kan jeg ha lite håp om å finne løsninger, for løsninger må jeg finne, ellers er det hele liksom litt bortkastet. Så nå skal det tenkes og grubles og googles og blogges – og når jeg skal på kontroll neste uke skal jeg spørre hva andre i samme situasjon har funnet av gode erstatninger før meg.

Sånn, det føles bedre allerede, for det hjelper ALLTID å snakke om det!

Ildre